Skremmende tall? : realismen i det russiske våpenprogrammet GPV-2020

Abstract

Russland planlegger å skifte ut størsteparten av den militære materiell- og utstyrsparken innen 2020. I alt skal det settes av om lag 3 500 milliarder norske kroner til formålet. Hvis planene finansieres og materialiseres, vil den russiske forsvarsevnen kunne styrkes betydelig i løpet av den inneværende tiårsperioden. Landets styrker vil trolig bli mindre i volum, men de nye våpensystemer antas å ha større rekkevidde, presisjon og slagkraft enn de systemene de erstatter. Av anskaffelsesplanene fremgår det at opprettholdelse av den kjernefysiske evnen fortsatt er Russlands førsteprioritet. Det legges imidlertid også opp til en betydelig satsning på blant annet kontroll- og kommunikasjonssystemer, marinen og luftforsvaret. Denne rapporten drøfter hvorvidt de russiske anskaffelsesplanene, nedfelt i det statlige våpenprogrammet GPV-2020, er realiserbare. Hovedvekten er lagt på Russlands økonomiske bæreevne. Rapporten konkluderer med at Russland sannsynligvis vil kunne klare å allokere det planlagte beløpet til våpenprogrammet, men det forutsetter både sterk politisk vilje til å satse på forsvar og fortsatt økonomisk vekst. Gitt de nåværende vekstforventningene må andelen av bruttonasjonalproduktet som går til forsvarssektoren trolig økes fra dagens 2,9 prosent til et sted mellom 3,4 og 5,6 prosent samtidig som det kuttes i øvrige forsvarsutgifter. Selv om våpenprogrammet skulle bli fullfinansiert, vil det russiske forsvaret trolig likevel bli tilført mindre materiell enn planene tilsier. Dette bunner blant annet i betydelig svinn som følge av omfattende korrupsjon, utilstrekkelig produksjonskapasitet og teknologisk nivå i den russiske forsvarsindustrien samt at det i de russiske beregningene antakeligvis benyttes for lave estimater for enhetskostnadsveksten på forsvarsmateriellet. En delvis gjennomføring av planene i våpenprogrammet vil imidlertid fortsatt kunne bety en opprettholdelse av Russlands kjernefysiske evne og ikke minst et betydelig løft for de konvensjonelle styrkene som knapt er blitt tilført noe nytt materiell etter Sovjetunionens sammenbrudd.

Russia intends to replace most of its military equipment before 2020. A total equivalent to NOK 3 500 billion will be allocated for this pupose. An implementation of the current investment plans, laid down in the State Armaments Programme GPV-2020, could significantly improve Russia’s defence capabilities. While the forces may loose some of their volume, new weapon systems are likely to reach longer, be more precise and have more striking power than the ones they replace. Maintaining Russia’s nuclear capabilities are still the main priority, though significant amounts are also allocated for new control and communication systems, the Navy and the Air Force. In this report we discuss, with particular emphasis on the economic dimension, whether or not Russia will be able to implement the State Armaments Programme for the period up to 2020. We conclude that Russia most likely will be able to allocate the proposed amount of money to the programme provided that the economy continues to grow at the current rate and that the political will to prioritize the defence sector persists. Our calculations based on the current growth estimates for Russia suggests that in order to finance the State Armaments Programme Russia’s defence spening will have to increase from the present 2.9 per cent of GDP to between 3.4 and 5.6 per cent of GDP in 2020. In addition it seems that other defence expenditures will have to be cut. While it seems possible for Russia to finance the State Armaments Programme, the ambitious goals stated in the programme are still unlikely to be achieved in full by 2020 due to inter alia extensive corruption, insufficient production capacity and skills in the Russian defence industry, and shortcomings in the defence planning process. However, even if the Programme is implemented only partially, the outcome could still be maintained nuclear capabilities and significantly improved capabilities for Russia’s conventional Armed Forces which have hardly received any new equipments since the demise of the Soviet Union.