Makroøkonomiske trender 2012 - forsvarsøkonomisk utvikling i et historisk og internasjonalt perspektiv

Abstract

Denne rapporten tar for seg Forsvarets mest sentrale økonomiske forutsetninger. Det gjøres først rede for den historiske utviklingen i forsvarsbudsjettets størrelse i en nasjonal kontekst. Deretter sammenliknes denne utviklingen med den vi observerer internasjonalt, både for Norges allierte i Nato og for et utvalg fremvoksende økonomier. Videre diskuteres utsikter for Forsvarets finansiering fremover, og konsekvenser av utviklingstrekkene vi har observert. Siden 2. verdenskrig har det vært en betydelig reell økning i forsvarsbudsjettene, men siden 1990 har forsvarsbudsjettets utvikling hatt en lavere veksttakt. Utviklingen siden 1990 skyldes i hoved-sak et redusert trusselnivå og endrede prioriteringer. Mens Forsvarsdepartementet har hatt en relativt flat budsjettutvikling har spesielt Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og familie-departementet, Kunnskapsdepartementet og Kirke- og kulturdepartementet hatt meget høy vekst i budsjettene siden 1994. Med andre ord har Norges økte velstand i denne perioden i hovedsak blitt brukt på økt velferd. Til tross for at Forsvaret har blitt relativt nedprioritert de siste 20 årene, har forsvarsbudsjettet likevel hatt en gjennomsnittlig årlig reell vekst på omtrent 1,3 prosent siden 2000. Den historiske utviklingen i det norske forsvarsbudsjettet gjenspeiles i utviklingen vi observerer i de fleste andre Nato-land. Imidlertid er veksten i reelt forsvarsforbruk vi ser i Nato mye lavere enn den vi observerer for de utvalgte fremvoksende økonomiene vi har studert i denne rapporten. Finanskrisen i 2008 og følgeeffektene i internasjonal økonomi treffer forsvarssektoren hardt i mange Nato-land, og mange av disse landene forbereder kutt i sine forsvarsstrukturer. En videreføring av de siste ti årenes veksttakt i det norske forsvarsbudsjettet er knapp med tanke på å opprettholde størrelsen på den norske forsvarsstrukturen. Dette har sammenheng med at kostnadsveksten knyttet til å opprettholde antall enheter overstiger denne budsjettveksten. Dersom forsvarsbudsjettet derimot har like høy vekst som verdiskapningen i Norge for øvrig, vil dette omtrent være tilstrekkelig til å opprettholde forsvarsstrukturens størrelse. Imidlertid ser offentlige budsjetter ut til å komme under stadig større press i tiårene som kommer, og dette vil kunne legge føringer for hvor store ressurser samfunnet ser seg i stand til å bruke på forsvars-formål. Utviklingen i Norges forsvarsbudsjett ser sterkere ut enn hva tilfellet er for de fleste av våre allierte. Dersom dette vedvarer, kan det på sikt gi Norge økt innflytelse i Nato-sammenheng. På den annen side kan det gi Norge et økt ansvar i Nato både med tanke på internasjonale operasjoner og i nærområdene. På sikt ser Nato ut til å svekkes som global militær aktør til fordel for land med raskt voksende økonomi og vedvarende satsing på forsvar.

This report discusses the economic foundation for the Norwegian defence. First, we review the development of the Norwegian defence budget in a Norwegian context. Subsequently, we compare this development to the development one can observe within NATO and among emerging economies. Prospects for future Norwegian defence budgets are then discussed, before we analyse some consequences of the observed trends. Since World War II there has been a significant increase in Norwegian defence budgets. However, the growth has slowed down since 1990 and the budget measured in real terms has been nearly stable. The development since 1990 is mainly related to a reduced level of threat and a change of priorities. While the defence budget has been stable, the budgets of several other ministries have increased rapidly since 1994. We thus observe that the increased wealth of the Norwegian society in this time span primarily has been used to develop public welfare. Although the Norwegian defence has been given lower relative priority during the last 20 years, the defence budget has seen an annual real growth of approximately 1,3 per cent over the last decade. The development of the Norwegian defence budget matches the development one observes for the armed forces of most NATO countries. With the exception of the United States, the real growth in defence spending in NATO which has taken place since 2000 is meagre, however, compared to what has taken place among the emerging economies which have been under review in this report. The financial crisis of 2008 and the subsequent economic turbulence has significant impact on the defence forces of several NATO countries. A continuance of the level of growth in Norwegian defence budgets since 2000 will hardly be sufficient for maintaining the current size of the Norwegian force structure. This is related to the rising real costs necessary to sustain defence units, which exceeds the budget growth. If the defence budget enjoys a growth similar to the one predicted for the gross domestic product of Norway, the size of the force structure will probably be sustainable. However, public finances in Norway are expected to come under significant pressure in the decades to come, and this will be decisive when it comes to the willingness to allocate resources to the defence sector. The financial prospects for the Norwegian defence seem better than for most of Norway’s allies in NATO. If this continues, Norway might have increasing influence in NATO matters. On the other hand, Norway will probably have to take on greater responsibility in both out-of-area and in-area NATO activities. NATO seems to weaken as a military power compared to countries with significantly stronger economic growth and persisting defence priority.