Virker forsvarsrettet sikkerhetssektorreform på Vest-Balkan? - metodisk rammeverk for effektmåling av FSSR
Abstract
Forsvarsrettet sikkerhetssektorreform (FSSR) innebærer å styrke og reformere forsvars- og
sikkerhetssektoren i et land. Begrepet kan omfatte flere typer sikkerhetsaktører, ulike aktiviteter
og ulike tidshorisonter. En fellesnevner er at sikkerhetssektorreform innebærer en prosess hvor
aktører innen sikkerhetssektoren tilpasser seg politiske og organisatoriske krav om endring. FSSR
er et område som det legges stadig større vekt på, og det brukes betydelige ressurser fra norsk
side på slike aktiviteter. Imidlertid er det en stor utfordring å måle effekten av de ulike FSSRtiltakene. Dette er viktig for å sikre at midlene settes inn der hvor de har størst og varig effekt. I
denne rapporten skisseres et forslag til metodisk rammeverk for å måle effekt av FSSR-arbeid,
med eksempler fra Vest-Balkan.
Begrepet FSSR brukes både om aktiviteter og prosesser med hensikt å styrke den administrative
og institusjonelle kapasiteten i et lands forsvars- og sikkerhetssektor, og det brukes om arbeid
som gjøres for å reformere og videreutvikle militærfaglige kompetanse og ferdigheter i forsvaret.
Denne rapporten tar i første rekke for seg effektmåling på det første området, og metoden kan
ikke uten videre overføres til andre typer FSSR-aktiviteter. Imidlertid vil noen av prinsippene
kunne brukes for å evaluere også andre typer FSSR-arbeid.
Fra norsk side er hovedmålsetningene for FSSR-arbeid euroatlantisk integrasjon, sikkerhet og
stabilitet samt demokratisering, altså utviklingstrekk på makronivå. Imidlertid foregår FSSRarbeidet som regel på mikronivå, med enkeltindivider eller i beste fall avdelinger eller mindre
enheter. I denne rapporten er det forsøkt å klargjøre forskjellen mellom de ulike nivåene, og
hvordan endringer på disse kan måles. Endringer på mikronivå, hos enkeltpersoner, lar seg
forholdsvis lett måle. Det er imidlertid først når enkeltpersoner omsetter ny kunnskap i praksis og
reformer institusjonaliserer seg, at endringer gjør seg gjeldende på mellomnivået, det vil si i
organisasjonen. Derfor er det av større betydning å måle endringer på mellomnivået enn på
mikronivået. En enda større utfordring er å ta steget videre og redegjøre for hvordan endringer på
mellomnivået påvirker makronivået, selve staten eller regionen. Selv om det er mange muligheter
til å måle endringer på makronivå, er utfordringene store når det gjelder å koble disse endringene
til konkrete FSSR-tiltak. En grundig analyse er ressurskrevende, men vil kunne gi gode
indikasjoner på hvordan framtidig innretning av FSSR-tiltak fra norsk side best bør innrettes. Defence and Security Sector Reform (DSSR) entails strengthening and reforming the defence and
security sector of a country. The term may encompass several different security actors, several
types of activities and different time spans. Security sector reform can be defined as a process
through which security sector actors adapt to the political and organisational demands of change.
The demand for DSSR support is growing, and the Norwegian government spends considerable
resources on various DSSR activities. However, measuring the effect of these activities is a
significant challenge. In this report, a tentative methodological framework on how to measure
effects from DSSR activities is presented, with examples from the Western Balkans.
The term DSSR is used in many different ways. One form of DSSR involves strengthening the
administrative and institutional capacity of a country’s defence and security sector (usually the
Ministry of Defence and/or the General Staff), while another type of DSSR is activities directed
at developing the military expertise and skills of the armed forces through exercises and training.
In this report, only the first type of DSSR is dealt with, and the methodology can not be
transferred to the other type of DSSR without adjustments.
The Norwegian government emphasise Euro-Atlantic integration, security and stability, and
democratisation as important goals for the Norwegian DSSR effort. These goals are at macro, or
state, level. However, most of the practical DSSR work involve single individuals or sometimes
smaller units or departments, i.e. on a micro level. The most interesting level, however, is the
middle level, meaning whether new ways of thinking or new working methods have
institutionalised themselves in the bureacracy or in the department. This report seeks to clarify the
differences between these three levels, and to explore how effects on all levels can be measured.
The micro level changes, taking place amongst individuals, is fairly easily measured through
surveys, interviews or observation. But changes on the middle level only happen once individuals
involved in DSSR activities take their new skills and mind sets back to the organisation, and these
changes institutionalise in the department. A greater leap still, is accounting for how changes at
the middle level influence the macro level. It is very difficult, if not impossible, to measure
changes in society based on DSSR activities with a limited number of people. A thorough
analysis of these issues demands a lot of work and resources, but it will give good indications as
to the future emphasis of Norwegian DSSR activities.