Forsvarets kostnads- og personellsammensetning (1994-2007) - sentrale utviklingstrekk og utfordringer
Abstract
Helt fra 1994 har Forsvaret vært i en situasjon hvor stadig økte utgifter per årsverk har vært den
største bidragsyteren til reduksjon av størrelsen på forsvarsstrukturen, både når det gjelder
personell og materiell. Denne rapporten tar for seg hovedtrekkene i Forsvarets personellkostnadsutvikling,
både med hensyn til totale personellutgifter og utgifter per årsverk. I tillegg analyseres
utviklingen i personellporteføljen.
Fra 1994 til 2007 ble antall årsverk i forsvarssektoren redusert fra i overkant av 26 000 til i
underkant av 19 000 (en reduksjon fra ca 2,2 til ca 1,1 % av arbeidsstyrken i Norge). Fra 2006 til
2007 økte imidlertid antall årsverk i Forsvaret med ca 750. I 2007 var gjennomsnittlig årslønn
(regulativlønn, faste og variable tillegg) for faste og midlertidige ansatte i Forsvaret ca 500 000,
ca 100 000 mer enn gjennomsnittet i staten. Forskjellen i årslønn skyldes i all hovedsak utstrakt
bruk av faste og variable aktivitetsbaserte tillegg i Forsvaret. Fra 1994–2007 økte gjennomsnittlige
personellutgifter per årsverk i Forsvaret med ca 62 %, korrigert for inflasjon. Økningen i
lønnsutgifter har vært sterkest siden 2000, omtrent 36 % frem til 2007. Når det gjelder den årlige
veksten i gjennomsnittlige personellutgifter i perioden har denne vært ca 4,0 %. Veksten i
tilleggene har vært størst med en økning på ca 6,3 % årlig, mens regulativlønnen har vokst med ca
3,2 % årlig.
Bruddet i tendensen mot nedbygging av personellstrukturen fra 2006 til 2007 forsterker
utfordringen mht å oppnå balanse i Forsvarets struktur. Når både antall årsverk og
personellutgiftene per årsverk øker betydelig, vil vanskelighetene med å opprettholde en
bærekraftig investeringsandel i forsvarsbudsjettet kunne bli meget betydelige.
Fra 1994 til 2006 ble antall militært ansatte i Forsvaret redusert med ca 31 %, mens antall
oberster, oberstløytnanter og majorer økte med henholdsvis 16, 40 og 30 %. I det samme
tidsrommet ble antallet kapteiner, løytnanter, fenriker og sersjanter redusert med henholdsvis 35,
39, 43 og 56 %. Denne økningen i gjennomsnittlig grad fremstår som hovedutfordringen når det
gjelder balansen i personellporteføljen i Forsvaret fordi det medfører økt gjennomsnittlig lønn og
kan medføre ubalanse mellom antall befal i stabs- og operative stillinger. Når man ser nærmere på
utviklingen fra 2006 til 2007 fremgår det at antallet avdelingsbefal økte kraftig. Ansettelse av
flere avdelingsbefal kan bøte på gradsinflasjonen, men hovedvirkningen av avdelingsbefalsordningen
må man nok vente ytterligere noen år for å se.
For å kunne monitorere og kontrollere personellkostnadene bedre anbefales det at Forsvaret i
større grad implementerer kontinuerlig innsikt i kostnads- og personellstatistikk i en kort- og
langsiktig strategisk planleggingsramme. Videre, for å begrense gradsinflasjonen på kort sikt, bør
Forsvaret vurdere å gjeninnføre normalopprykk på lavere militær grad og redusere bruken av
midlertidig grad. En standardisering av lønnssystemet gjennom f eks færre lønnsarter kan også
gjøre kontrollen med lønnsutviklingen enklere. Med utgangspunkt i den historiske utviklingen, og
forventninger om en svak konjunkturnedgang i neste langtidsperiode (2009–2012), anbefales det
at Forsvaret legger til grunn en 3 % årlig økning i gjennomsnittlige personellkostnader. From 1994, the Norwegain defence has experienced a situation where continuously increasing
personnel expenses have been the main contributor to a reduction of the defence structure, both
for personnel and equipment. The report focuses on the main characteristics of this personnel cost
development. In addition, the future development of the personnel portfolio is examined.
From 1994 to 2007, the number of man-labour years in the Norwegian defence sector was
reduced from more than 26 000 to less than 19 000 (a reduction from ca 2.2 % to ca 1.1 % of the
total labour force in Norway). From 2006 to 2007 however, the number of man-labour years in
the Defence increased by about 750. In 2007, the average annual salary for employees in the
Defence was ca 500 000 NOK, about 100 000 NOK above the average in the public sector as a
whole. The main reason for this difference is the use of fixed and variable extras in the Defence.
From 1994 to 2007, average personnel expenses per man-labour year, corrected for inflation,
increased by ca 62 % in the Defence. The annual growth of personnel expenses per man-labour
year in the period was 4.0 %. Fixed and variable extras grew the fastest, about 6.3 % per year,
while basic wages showed a growth of 3.2 % per year. The reversing of the downsizing trend
from 2006 to 2007 strengthens the challenge when it comes to obtaining a balance between the
structure and the budget. When both the number of man-labour years and personnel expenses per
man-labour year increase, the Norwegain defence will experience a severe challenge with respect
to maintaining a viable share of the budget for investments.
In the period from 1994 to 2006, the number of military employees in the Norwegian defence was
reduced by about 31 %, while in the same period the number of colonels, lieutenant colonels and
majors increased by 16, 40 and 30 % respectively. Correspondingly, the number of captains,
lieutenants, second lieutenants and sergeants were reduced by 35, 39, 43 and 56 % respectively.
This increase in average rank level seems to be the main challenge for the Defence when it comes
to maintaining a balanced personnel portfolio. It is a challenge both because it results in higher
average personnel expenses and because it can result in an unbalance between the number of
officers in staff and operative positions. Looking closer into the development from 2006 to 2007,
the number of temporary employed officers (contract until the age of 35) increased substantially.
This may counteract an unbalance in the personnel portfolio because these officers in general
have low ranks and are employed in operative positions. However, it will be a few years before
the full effect of this is revealed.
To obtain better monitoring and control with personnel costs it is recommended that the
Norwegian defence to a larger extent integrate cost and personnel statistics in the short and long
term planning. Reintroducing fixed promotions and limiting the use of temporary rank can help to
reverse the increasing average rank. Fewer wage categories can make it easier to control the cost
development. Based on both historic and future development it is recommended that an annual
personnel cost growth of 3 % is used in the next long term planning period.