Teknologisk innovasjon med fart og retning i spesialstyrkene - en antroplogisk studie

Abstract

Det tok et halvt år fra de norske spesialstyrkene startet utviklingen av prototypen til FACNAV-systemet (Forward Air Control and Navigation) til det ble brukt skarpt i utenlandsoperasjoner. I tillegg hadde de tatt frem disse teknologiske løsningene for det som i forsvarssammenheng kan klassifiseres som lavbudsjett. Denne historien fanget vår interesse: Hva hadde de gjort, hvorfor hadde de gjort det, og hvordan hadde de gått frem i praksis? Små prosjekter er ofte ”under radaren”, derfor er det enklere å få ting igjennom. Dette har alltid eksistert og fungert, men det har vært lite dokumentert og analysert i Forsvaret. Historien var viktig nok til at den burde beskrives og analyseres, mente vi. Var det deler av denne prosessen andre teknologiutviklingsprosesser kunne lære av? Var det noe i denne prosessen andre deler av Forsvaret kunne lære av ut over det rent teknologiske? Kunne det være nyttig for spesialstyrkene (SOF-miljøene) å sette sin egen praksis i relieff? Nye konsepter og teknologiske løsninger kommer av at noen personer tenker annerledes. Det hjelper ikke å være annerledestenkende, om gode ideer ikke blir fremelsket og ivaretatt av organisasjonen. Vi startet med å fokusere på individene, vi lyttet til deres historier og deres erfaringer. Deretter analyserte vi dette innenfor den kulturelle konteksten – avdelingene og Forsvaret som organisasjon. Det var flere faktorer som fremsto som viktige i prosessene. På individnivå var det noen ildsjeler som hadde dratt prosessene, de var superbrukere med lang og bred erfaring, og de hadde vært med i prosessen helt fra starten. De var både lidenskapelige og innbitte i å løse oppdraget, og oppdraget var her definert som nye teknologiske og konseptuelle løsninger i luft-til-bakke operasjoner. Denne kjernegruppen hadde tverrfaglig, komplementær kompetanse. Utviklingen var brukerstyrt og bottom-up-drevet. De hadde fart og retning, og var fleksible, innovative og eklektiske, det vil si de har brukt eksisterende teknologi på nye måter og utviklet nytt der det trengtes. Det var et tett samarbeid mellom brukere og utviklere, og de fikk arbeidsro. På organisasjonsnivå hadde de ledere som var villige til å ta risiko på mange ulike felt. Utviklings-prosjektet har hatt støtte og ryggdekning av ledere og sentrale personer på alle nivå i den militære, hierarkiske strukturen – fra avdelingssjefer og helt opp til forsvarssjefen. I tillegg gir SOF-miljøene gir rom for kreativitet, fleksibilitet og innovasjon. Under feltarbeidet til denne rapporten, hørte vi fra alle vi snakket med, på alle nivå i Forsvaret: ”Her har de ikke fulgt Boka”. Med boka mente de: ”Sånn som vi skal gjøre det her i Forsvaret”. Rådende praksis og normer for hvordan ting skal og bør gjøres, kan i noen tilfeller synes som om de står i kontrast til det som anses som beste praksiser i andre teknologiutviklingsprosjekter. Hvis det er slik at kulturen ikke fremmer kreativitet og nytenking, har Forsvaret en reell utfordring med å løse den kompleksitet som dagens militære operasjoner fordrer. Derfor kan det være nyttig å diskutere sine egne praksiser og regelverk, i lys av de mål og visjoner organisasjonen har, og med organisasjonskultur som kontekst.

It took only half a year from the Special Operation Forces (SOF) started to develop the FACNAV (Forward Air Control and Navigation) prototype, until it was used in international military operations. Additionally, these technological solutions were developed at low budgets. The story caught our attention: What had they done? Why had they done it, and how did they do it in practice? Small projects fly under the radar. That is one of the reasons why it is easier to get things done. Such processes have always existed and worked well, but have hardly been documented and analyzed in the Norwegian Defence. We thought the story was good, and deserved a thorough description and analysis. Could other technological processes in the Norwegian Defence learn from this process? Would it be useful for The Special Forces Commands to view their own practice in perspective? New concepts and technological solutions grow when some people think differently. However, it does not help to think differently, unless good ideas are nurtured and safeguarded by the organization. In this report we started out by focusing on the individuals; we listened to their stories and experiences. Then we analyzed those stories and experiences within the cultural context. Several factors emerged as important in the process through this analysis.At the individual level some fiery souls lead the process. They were super users with long and broad experience, and they were part of the process from its beginning. They were both passionate and stubborn in solving their duty – here defined as new technological and conceptual solutions in FAC-operations. This core group had cross functional, complementary competences, and they made sure that the development was user-driven. They provided speed and direction, were flexible, innovative and eclectic, which means that they used existing technologies in new ways and developed new technology they needed. All along it has been close cooperation between users and producers. At the organizational level, their leaders saw the need for this new technology and were willing to take risks. Further, leaders and persons central on all levels in the military structure supported them and covered their backs. In that way the core group was given trust and peace to work. During our fieldwork numerous people kept telling us: “This is not by The book”. By this they meant: “This is not the way we do it here”. However, the way FACNAV was developed , is actually considered as best practises in other technological developed projects. If the culture does not embrace new ideas, innovation, flexibility and creativity – the Armed Forces might end up with the wrong tools for solving the demanding challenges in today’s complex military operations.