Drivers of nuclear weapons proliferation in Egypt and Saudi Arabia

Abstract

English summary This report aims to investigate the drivers behind nuclear proliferation and apply an investigation of these to the states of Egypt and Saudi Arabia. It aims to do so by examining two key concepts; opportunity and willingness. Opportunity will be understood as the various factors that comprise necessary conditions for manufacture or acquisition of nuclear weapons. These factors include technological facilities and expertise, economic capacity and resilience, and delivery systems. Willingness will be explained to be the various factors that trigger the decision to manufacture or acquire nuclear weapons. These are based on security threats, domestic politics, norms, and status. In regards to Egypt, the report finds an extensive and advanced nuclear infrastructure. The currently existing facilities in Egypt could potentially be used to produce plutonium at a rate of just over 8 kg annually. Egypt, despite on-going political turmoil, has a more resilient and stronger economy than both Pakistan and the Democratic Peoples’ Republic of Korea, both states that managed to develop nuclear weapons. Ultimately, Egypt fields a variety of delivery systems, from ballistic missiles through cruise missiles, artillery and military aircraft. Saudi Arabia however currently lacks the infrastructure and expertise necessary to manufacture nuclear weapons. This could however be developed, given their big and resilient economy, but makes a Saudi Arabian manufacture of nuclear weapons unlikely in the immediate future. Questions arise however from the Saudi Arabian possession of DF-3 inter-regional ballistic missiles. These missiles are highly inaccurate in pinpoint targeting and tactical use, and have been deployed as delivery systems for nuclear weapons by the People’s Liberation Army of China in the past. Speculations that Saudi Arabia has a nuclear cooperation with Pakistan that might allow them to directly purchase nuclear warheads or materials are hard to verify, but important not to discount in an investigation of the state’s proliferation risk. The report finds that Egypt is less likely to seek nuclear weapons as a response to changes in its security situation in the Middle East, while Saudi Arabia is more likely to do so. Domestic politics however are seen as a stronger incentive to acquire nuclear weapons in Egypt, yet plays a less significant role in Saudi Arabia. Both states are likely to be influenced by considerations of regional status and prestige in the event of a nuclear armed Iran, and similarly by a weakening of the normative global regime of non-proliferation. To conclude, the report finds that Egypt has a greater opportunity than Saudi Arabia to acquire nuclear weapons and that the willingness of both states is contingent on regional developments.

Sammendrag Målet for denne rapporten er å redegjøre for drivkreftene bak atomvåpenspredning, og utforske i hvilken grad disse er til stede i Egypt og Saudi Arabia. Dette oppnås ved å utforske to hovedkonsepter; opportunity og willingness. Opportunity representerer de diverse faktorene som utgjør en stats reelle mulighet til å produsere eller anskaffe atomvåpen; tekniske fasiliteter og ekspertise, økonomisk styrke og motstandsdyktighet og leveringssystemer. Willingness forklares som de utløsende faktorene som leder til avgjørelsen om å anskaffe atomvåpen og er basert på sikkerhetstrusler, innenrikspolitikk, normer og status. Rapporten finner at Egypt er i besittelse av en vid og avansert kjernefysisk infrastruktur, som potensielt kan benyttes til å produsere like over 8 kg plutonium i året. Til tross for pågående politisk uro i landet har Egypt både en større og mer motstandsdyktig økonomi enn både Pakistan og Nord-Korea, to stater som tidligere har produsert atomvåpen. I tillegg til dette besitter Egypt flere leveringssystemer, fra ballistiske missiler og cruise-missiler til artilleri og et militært luftvåpen. Saudi Arabia mangler per dags dato den tekniske ekspertisen og fasilitetene til å produsere et atomvåpen. Dette kan de derimot gjøre opp for ved å utnytte sin sterke økonomi og økonomiske motstandsdyktighet til å anskaffe ekspertise og fasiliteter, men gjør allikevel at produksjonen av atomvåpen i Saudi Arabia er lite sannsynlig de umiddelbart kommende årene. Man kan derimot stille spørsmål ved Saudi Arabias DF-3 interregionale ballistiske missiler; disse missilene er særdeles lite nøyaktige og har tidligere blitt brukt som plattform for atomvåpenleveranse av det Kinesiske forsvaret. Spekulasjoner rundt et mulig atomvåpensamarbeid med Pakistan, rundt muligheten for å kjøpe kjernefysiske våpen eller materiell, er vanskelig å finne gode bevis for, men bør ikke glemmes i en undersøkelse av landets fare for anskaffelse av atomvåpen. Denne rapporten konkluderer med at det er mindre sannsynlig for Egypt, men mer sannsynlig for Saudi Arabia, at sikkerhetstrusler kan påvirke statenes stilling til anskaffelse av atomvåpen. Derimot spiller innenrikspolitiske vurderinger en større rolle i Egypt enn i Saudi Arabia ved samme spørsmål. Det er grunnlag for å forvente at begge stater vil bli påvirket av konsiderasjon rundt regional status og prestisje og like fullt hvis det normative regimet rundt ikke-spredning skulle svekkes. Til sist finner rapporten at Egypt har større opportunity enn Saudi Arabia til å anskaffe atomvåpen, og at begge statenes willingness er avhengig av den fremtidige regionale utviklingen.