Bør vi samarbeide? – en litteraturstudie om valg av sourcingstrategi

Abstract

Samarbeid mellom forsvarssektoren og det sivile næringslivet har i løpet av de tre siste langtids-planperiodene fått økt oppmerksomhet. Meld. St. 17 (2020–2021) «Samarbeid for sikkerhet – Nasjonal forsvarsindustriell strategi for et høyteknologisk forsvar» sier at strategiske partner-skap med næringslivet skal bidra til flere ting. Slike partnerskap skal sikre langsiktig tilgang til materiell, tjenester og kompetanse. De skal også forbedre forsvarssektorens evne til å løse oppgaver ut fra prinsippet «så sivilt som mulig og så militært som nødvendig». Det pekes i meldingen på at forsvarssektoren skal dra nytte av ressurser, kompetanse og stordriftsfordeler som allerede finnes i næringslivet. På denne måten kan forsvarssektoren fokusere på egen kjernevirksomhet, samtidig som private aktører ivaretar oppgaver innenfor områder hvor de er ledende. Studier ved FFI viser også at forsvarssektoren er helt avhengig av sivile leverandører innen en rekke områder. Det gjelder ikke bare for å utnytte leverandørenes komparative fortrinn, men for å sikre at Forsvarets og alliertes behov for understøttelse blir dekket. Denne studien omhandler de strategiske valgene knyttet til hvorvidt aktiviteter innen forsvarssektorens virksomhet bør utføres med interne ressurser, om de skal leveres som et rent tjenestekjøp eller som et samarbeid med en ekstern leverandør. Vi omtaler disse valgene som en sourcingstrategi. Studien har tre overordnede mål: (1) bidra til økt kunnskap og bevissthet rundt valg av sourcingtrategi, (2) gi et metodisk bidrag til valg av sourcingstrategi i forsvarssektoren, og (3) danne et grunnlag for videre studier av sourcingstrategier i Forsvaret og forsvarssektoren. Rapporten er et resultat av en narrativ litteraturstudie. Den består av fire hoveddeler. Den første delen gjennomgår og definerer generelle begreper og konsepter knyttet til verdikjeder, spesielt rettet mot sourcingstrategier og leverandørsiden av verdikjeden. Andre del tar for seg tre teoretiske perspektiver på valg av sourcingstrategi. Den tredje delen omhandler hva som skiller de kortsiktige og transaksjonsbaserte kunde‒leverandørforholdene fra de strategiske samarbeidsbaserte kunde‒leverandørforholdene. Til slutt foreslår vi en metode for valg av sourcingstrategi i forsvarssektoren. Den tar utgangspunkt i en segmentering av forsvarssektorens aktiviteter basert på aktivitetenes strategiske viktighet og forsvarssektorens relative evne til å utføre dem sammenlignet med de tilgjengelige aktørene på leverandørmarkedet. Vi anbefaler at videre studier i større grad omhandler utfordringer og suksessfaktorer knyttet til samarbeid mellom offentlige og private aktører, og mellom militære og sivile aktører. Slike kunde‒leverandørforhold vil by på etiske og juridiske utfordringer som i liten grad behandles i denne rapporten. Spesielt gjelder dette ved leveranser på områder som er nært knyttet til militær kjernevirksomhet. Vi anbefaler videre at det utarbeides et mer helhetlig rammeverk for valg av sourcingstrategi i Forsvaret og forsvarssektoren. For eksempel, kan utgangspunktet være metodikken og funnene som presenteres i denne rapporten. Det anbefales videre at studier i større grad vurderer andre effekter av samarbeid enn kostnader og operativ ytelse. Eksempler på dette kan være bærekraft og klimapåvirkning. Det er også avdekket et behov for å etablere et omforent begrepsapparat for hvordan forsvarssektoren omtaler eksterne leverandører.

The three latest Long-Term Defence Plans have increased the awareness towards collaboration between the Norwegian defence sector and the private sector. Meld. St. 17 (2020–2021) describes the latest national defence industrial strategy. It states that strategic partnerships with private actors should secure long-term supply and access to material resources, services and competence as well as enhance the defence sector’s ability to act in accordance with the principle «as civil as possible and as military as necessary». It further claims that the defence sector must utilise resources, competence, and economy of scale benefits in private markets, as this will enable the sector to focus on their core activities while commercial actors take care of tasks where they have their competitive advantage. Furthermore, several studies at FFI have also demonstrated that civilian suppliers are crucial when it comes to providing the much-needed support and supply that are demanded by armed forces’ operating in Norway. This study is a narrative literature review and concerns sourcing strategies, defined as the choice between in-house execution of activities, transactional outsourcing, or collaborative outsourcing. The study has three overreaching goals, namely (1) to contribute to increased knowledge and awareness concerning sourcing decisions for the Norwegian defence sector, (2) to propose a methodical approach for choosing suitable sourcing strategies, and (3) form a foundation for further research into sourcing strategies for the defence sector. The report consists of four main parts. The first part defines and explains certain terms and concepts related to supply and value chains with emphasis on sourcing strategies and the upstream part of the supply chain. Part two provides an overview of three theoretical perspectives on whether organisations should perform activities internally or outsource the task to external suppliers. Thirdly, the following part offers an outline of what distinguish short-term transactional buyer-supplier relationships from the strategic and collaborative buyer-supplier relationships. Finally, the last part of the report proposes an approach for choosing sourcing strategies based on a segmentation of the various activities within the Norwegian defence sector. It involves a segmentation of activities based on the activity’s strategic importance and the defence sector’s relative capability to perform the activity compared to the potential suppliers’ capability. We recommended further research into challenges and success factors for collaborative efforts between public and private actors as well as military and civilian actors. The former will likely lead to ethical and legal issues that this report does not fully address, especially when out-sourcing activities that are closely related to the core activities of military organisations. Further-more, we recommend that additional research should seek to develop a complete and holistic framework for choosing sourcing strategies for the Norwegian Armed Forces and the defence sector in general, for example by expanding the suggested approach in this report. Additionally, research should investigate the benefits buyer-supplier collaboration could yield beyond cost and performance benefits. For instance, how it could be a tool to mitigate carbon footprints and reduce climate impact. We also suggest that the defence sector establishes a reconciled terminology for labelling the various buyer-supplier relationships