Additiv tilvirkning mot 2045 – trender og implikasjoner for Forsvaret
Abstract
Additiv tilvirkning – bedre kjent som «additive manufacturing» (AM) eller «3D-printing» – har i
løpet av de siste tjue år vist seg å være en teknologi med et stort potensial til å påvirke industriog
produksjonsvirksomhet. Additiv tilvirkning kan forstås som et paraplybegrep for mange ulike
teknikker som produserer objekter lagvis basert på en tredimensjonal skann og digitale
plantegninger. Mange av teknikkene har modnet. Prosessene har blitt videreutviklet og raffinert,
samtidig som egenskapene til sluttproduktene har blitt mer konsistente og forutsigbare. Samspill
(eller konvergens) mellom additiv tilvirkning og andre teknologiområder – blant annet kunstig
intelligens, bioteknologi og virtuell og utvidet virkelighet – kan by på nye muligheter innen AM mot
2045. Nye typer materialer og prosesser utviklet av additiv tilvirkning inkluderer sammenblanding
av metaller, produksjon av biologiske og menneskelige vev og organer, og AM-produksjon av
karbon-nanorør. Noen applikasjoner er avhengige av AM-teknikker for å kunne realisere
gevinstene i fremtidig produksjon.
Forsvarsindustrien benytter allerede additive tilvirkningsteknikker for produksjon av visse deler
der kompleksiteten kan bygges inn i AM-design og produksjon. Kompliserte deler, som med
tradisjonelle produksjonsteknikker krever mye etterbehandling og montering, kan ofte produseres
raskere og rimeligere med additiv tilvirkning. Industriaktører bruker i dag AM for spesialtilpasset
delproduksjon og hurtig prototyputvikling. I fremtiden kan store gevinster realiseres ved bruk av
additiv tilvirkning dersom noen praktiske utfordringer løses, inkludert sertifiseringsprosesser for
AM-produserte deler, teknikker for å sørge for pålitelig og forutsigbar kvalitetssikring, og nye
forretningsmodeller basert på digitale plantegninger for AM-produksjon. Forsvaret kan utnytte
additiv tilvirkning for blant annet å forbedre logistikkløsninger gjennom produksjon av reservedeler
på skip eller i felt. Dette vil ha både operasjonelle effekter gjennom en redusert belastning på
forsyningslinjer og økt operasjonell og taktisk fleksibilitet. Forsvaret kan oppnå økt effektivisering
og en styrket beredskap gjennom evnen til å produsere reservedeler med additiv tilvirkning.
Denne rapporten er et resultat av en serie med tre anonyme spørreundersøkelser som ble
gjennomført i løpet av våren 2020. Deltagerne ble spurt om dagens bruk av teknologien og
forskningsfrontene, prognosene mot 2045 og utfordringene som forhindrer videreutvikling og
adopsjon av AM i norsk industri. For å ferdigstille denne rapporten ble svarene fra
spørreundersøkelsene kombinert med en gjennomgang av skriftlige kilder som fagartikler,
offentlige rapporter, nyhetsartikler, og industri- og tenketankrapporter. Additive manufacturing or «3D printing» has throughout the past several decades developed into
a technology with significant potential to impact industry and production chains. The term additive
manufacturing (AM) is a more generic term for a group of techniques that largely produce objects
incrementally through a layering technique based on three-dimensional digital blueprints. Many
of the techniques have matured. The processes have evolved and been refined, while the
characteristics of the products have become more consistent and predictable. The interaction (or
convergence) between AM and other technology fields – including artificial intelligence,
biotechnology, and virtual and augmented reality – offers new possibilities within additive
manufacturing looking ahead to 2045. New types of materials and processes developed through
AM include the blending of certain metals, the production of organic and human tissue and
organs, and AM production of carbon nanotubes. Some applications are dependent on additive
manufacturing techniques to reap the gains of these new processes in future production.
The defense industry leverages additive manufacturing techniques for production of certain
components where the complexity can be integrated into AM design and production. Complex
parts that would require some post-production or assembly using traditional manufacturing
methods can often be produced more quickly and more cheaply with additive production
techniques. Industry today uses AM in areas such as specialized component production and rapid
prototyping. Significant gains can be realized through additive production if certain practical
challenges are addressed, including certification procedures for AM produced components,
techniques for reliable and predictable quality control, and new business models based on digital
blueprints and file sharing for additive production. The Norwegian Armed Forces can leverage the
benefits of additive production to (among other things) improve logistic solutions through the
production of reserve parts either aboard ships or in the field. This would have operational effects
through a reduced reliance on supply lines and an increased operational and tactical flexibility.
The Armed Forces can increase efficiency and improve readiness through an ability to produce
reserve parts using additive manufacturing.
This report is based in part on a series of three anonymous questionnaires conducted during the
spring of 2020. Participants were asked about the current uses of the technology and current
research frontiers, prognosis towards 2045, and the challenges that hinder further development
and adoption of AM within Norwegian industry. The preparation of this report included the answers
from these questionnaires, combined with a review of written sources such as academic articles,
official reports, news articles, and industry and think tank reports.