Kritiske samfunnsfunksjoner – en framgangsmåte for status- og tilstandsvurderinger
Abstract
Samfunnssikkerhet er definert som «samfunnets evne til å verne seg mot og håndtere hendelser som truer grunnleggende verdier og funksjoner og setter liv og helse i fare» i Meld. St. 10
(2016–2017). Målet med samfunnssikkerhetsarbeidet er å sørge for å ivareta denne evnen. For å systematisere arbeidet har myndighetene definert 14 kritiske samfunnsfunksjoner som må opprettholdes av hensyn til samfunnssikkerheten.
De kritiske samfunnsfunksjonene er tverrsektorielle, og en rekke departementer, direktorater og andre aktører har et delansvar for at de fungerer. For å bidra til bedre styring og koordinering er det utpekt et hovedansvarlig departement for hver av de 14 funksjonene. De hovedansvarlige departementene skal ha oversikt over risiko, status og tilstand på området. Dette ansvaret er formalisert i samfunnssikkerhetsinstruksen, og innebærer blant annet at det skal utarbeides status- og tilstandsvurderinger for de kritiske samfunnsfunksjonene.
Status- og tilstandsvurderingene skal gi mulighet for å se sammenhenger på tvers av sektorer og gi kunnskap om hvor det er behov for tiltak på områder som er kritiske for samfunnssikkerheten. Vi ser dette i sammenheng med kravet i samfunnssikkerhetsinstruksen om at departementene med et hovedansvar for de kritiske samfunnsfunksjonene skal ha en oversikt over tilstanden knyttet til sårbarheter innenfor egne ansvarsområder.
Formålet med denne rapporten er å foreslå en framgangsmåte for å gjennomføre vurderinger av status og tilstand for kritiske samfunnsfunksjoner. Det siste kapitlet i rapporten gir en praktisk veiledning for de som skal gjennomføre vurderingen, mens de foregående kapitlene forklarer metodikken, empirien og bakgrunnen for framgangsmåten.
Studien er basert på en omfattende gjennomgang av relevante artikler, offentlige dokumenter, aktuelle lignende metoder og intervjuer/samtaler med relevante aktører. Gjennomførte status- og tilstandsvurderinger i perioden studien har pågått, har også blitt vurdert. De har fungert som nyttige innspill i utviklingen av vår framgangsmåte.
Rapporten gir anbefalinger om hva som bør vektlegges i prosessen med å gjennomføre en status- og tilstandsvurdering – både når det gjelder hvem som bør involveres, hva som bør vurderes og hvordan. Til sist gis en anbefalt sekstrinns framgangsmåte for departementenes status- og tilstandsvurderinger bestående av: 1) systembeskrivelse, 2) metode og framgangsmåte, 3) bakgrunnsinformasjon, 4) relevante hendelser, trusler og/eller scenarioer, 5) vurdering og oversikt over risiko og sårbarheter, herunder også avhengigheter og 6) tiltak som er igangsatt og tiltak som bør iverksettes.
Rapporten er utført som en del av forskningsprosjektet Beskyttelse av samfunnet 8 – sivil-militær krisehåndtering og beredskap. The term societal security can be defined as “society’s ability to protect itself against and deal with incidents that threaten fundamental values and functions and put life and health at risk”. The core objective of the work in the field of societal security is to maintain this ability. To systematise societal security work, the authorities have defined 14 vital societal functions that must be maintained at all times.
The vital societal functions are cross-sectoral, and ministries, directorates and other actors have a partial responsibility for their functioning. To contribute to better management and coordination, the Government has appointed a primarily responsible ministry for each of the 14 functions. This responsibility is formalised in the “Instructions for the Ministries’ work with civil protection and emergency preparedness”. This entails, among other things, maintaining an overview of the status related to vulnerabilities for these functions and providing status and condition assessments. The respective primary responsible ministries shall perform status and condition assessments according to a schedule laid down by the Ministry of Justice and Public Security.
The purpose of this report is to propose an approach and a methodology for assessing the status and condition of vital societal functions. The final part of the report provides a practical guide for those who carry out such assessments. The first part of the report explains the methodology, empirical data and background for the proposed approach.
The study is based on a comprehensive review of relevant articles, public documents, similar methods and interviews/conversations with relevant actors. In addition, we have evaluated the status and condition assessments carried out during the period of the study. This has served as useful input in the development of our recommended method.
In this report, the Norwegian Defence Research Establishment (FFI) provides recommendations on what should be emphasised in the process of conducting a status and condition assessment – both in terms of who should be involved, what should be assessed and how. Finally, FFI provides a recommended six-step procedure for the ministries’ status and condition assessments: 1) system description; 2) method and procedure; 3) background information; 4) relevant incidents, threats and/or scenarios; 5) assessment and overview of risks and vulnerabilities, including dependencies; and 6) ongoing measures and recommended additional measures.