Protection of civilians in theory - a comparison of UN and Nato approaches

Abstract

Protection of civilians has emerged as a primary objective in contemporary peace and stabilisation operations, but civilians appear to be neither safer nor better protected. The UN and Nato differ in their respective focuses on ‘how to protect’ and ‘how not to kill’, whilst they both struggle to successfully protect civilians on the ground despite the unprecedented strategic importance attached to the issue. Protection of civilians entails a number of seemingly insuperable challenges, especially with regard to the use of armed force. In this report, the degree of threat to civilian security, the dedication of the enemy, the primacy of physical protection, and the absence of sufficient troop numbers are discerned as factors that particularly complicate the search for ‘utility of force to protect’. However, to improve protection of civilians a genuine reconciliation of aims and means is needed. From the outset, planning must be based on a theoretical understanding of protection of civilians that accounts for the comprehensive scope of protection, the challenges it entails and the operational consequences for the armed forces that follow. This report argues that the obvious starting point lies in addressing the gap in existing doctrines, directives, practices and training on protection that presently provide little guidance on how to actually go about protecting civilians.

Beskyttelse av sivile har i stadig økende grad blitt et uttalt mål i freds- og stabiliserings-operasjoner, men sivile ser ikke ut til å være verken tryggere eller bedre beskyttet enn før. FN og Nato tilnærmer seg dette på ulike måter ved å fokusere henholdsvis på ’hvordan beskytte’ og ’hvordan ikke drepe’, men begge strever likevel med å omsette den strategiske vektleggingen av sivile til faktisk beskyttelse. I realiteten innebærer beskyttelse av sivile en rekke tilsynelatende uoverkommelige utfordringer, særlig med hensyn til bruk av militærmakt. I denne rapporten blir intensiteten av trusselen mot sivile, fiendens motivasjon, viktigheten av fysisk beskyttelse og antall tilgjengelige styrker identifisert som faktorer som gjør det særlig vanskelig å finne militærmaktens nytteverdi for å beskytte sivile. Selv om effektiv beskyttelse av sivile fremstår som et nærmest umulig mål, kan likevel graden av måloppnåelse forbedres gjennom en mer genuin samordning av mål og virkemidler. En slik samordning må ta utgangspunkt i en teoretisk forståelse av beskyttelse av sivile som tar høyde for omfanget av oppgaver som dette krever, utfordringene beskyttelse innebærer og operasjonelle konsekvenser for de militære. Rapporten argumenterer for at et åpenbart første steg vil være å videreutvikle og forbedre eksisterende doktriner, direktiver, praktiske tilnærminger og trening på beskyttelse. I dag gir disse i liten grad veiledning om hvordan beskyttelsesaktiviteter kan utføres.