| dc.description.abstract | Protection of Civilians (PoC) has received increased attention from scholars, politicians and practitioners, but the most fundamental challenge remains: how to translate abstract protection mandates into concrete activities on the ground. A key issue in this regard is the division of labour amongst protection actors, and more specifically, the role of the military and the types of tasks it could carry out to support civilian activities.
This report investigates how the UN mission in the Democratic Republic of the Congo (MONUC) in the period 2009–2010 developed and implemented a series of cross-cutting initiatives to protect the civilian population against armed attacks, sexual violence and other human rights violations. The report looks into how these initiatives have been applied in the field, and how they are perceived by those implementing them. From this review of protection initiatives, three recurring issues are discerned and discussed as particularly relevant for military contributions to protection activities: (i) the need for civil-military cooperation; (ii) the use of intelligence; and (iii) the use of military force. Finally, the report offers concrete advice for troop contributors preparing for protection tasks, centred around three main findings:
First, physical integration of civilian and military expertise in strategic and operational planning activities, information analysis and local outreach mechanisms, has an added value for protection of civilians. At the same time, there is a tension between the objective of ‘getting everyone on board’ and of developing a relevant protection strategy. The inclusion of too many actors and tasks may lead to a conceptual stretching of protection of civilians, which, in the end, could render it a meaningless concept. It is therefore important to work towards a common, yet limited, understanding of protection of civilians in which the roles and tasks of both military and civilian actors are clearly understood, as well as their mutual dependencies.
Second, multidimensional and integrated missions require multidisciplinary and integrated intelligence organisations. A wide range of information sources must be synthesized, at all levels of operations, including information from humanitarian and development organisations. These intelligence products should, in turn, be disseminated to a wide group of clients incorporating the relevant protection actors in the area of operations.
Third, troop contributing nations need to be better prepared to use force as a last resort to protect civilians. National caveats may be one of the most difficult obstacles to surpass to this end. Many troop contributors are cautious and seldom agree to operate robustly, despite orders to do so. There is a clear need to make military units and troop contributors more aware of what robust peacekeeping might entail. | en_GB |
| dc.description.abstract | Beskyttelse av sivile har fått økt oppmerksomhet blant forskere, politikere og feltarbeidere, men en fundamental utfordring gjenstår: hvordan omforme abstrakte beskyttelsesmandater til konkrete aktiviteter på bakken? En hovedutfordring i denne sammenheng er hvordan militære styrker kan benyttes for å beskytte sivile og støtte sivile aktiviteter med samme formål.
Rapporten undersøker hvordan FN-operasjonen i Den demokratiske republikken Kongo (MONUC) i perioden 2009–2010 utviklet og iverksatte en rekke initiativ for å beskytte sivil-befolkningen mot væpnede angrep, seksualisert vold og andre typer overgrep. Rapporten vurderer hvordan disse initiativene har blitt iverksatt i felt, samt hvordan de oppfattes av de som iverksetter dem. På bakgrunn av denne vurderingen utledes og diskuteres tre sentrale problemstillinger med særlig relevans for militære bidrag til beskyttelse av sivile: (i) behovet for sivil-militært samarbeid, (ii) bruk av etterretning og (iii) bruk av militær makt. Til slutt kommer rapporten med konkrete råd til troppebidragsytere basert på MONUC-studien, sentrert rundt tre hovedfunn:
For det første, fysisk integrering av sivile og militære aktører i forbindelse med strategisk og operasjonell planlegging, informasjonsanalyse og kontakt med lokalbefolkningen innvirker positivt på beskyttelse av sivile. Samtidig foreligger det en spenning mellom målet om ”å få alle om bord” i en felles tilnærming og å utvikle en relevant strategi for beskyttelse av sivile. Dersom for mange aktører og oppgaver inkluderes, vil konseptet ’beskyttelse av sivile’ bli strukket så langt at det kan miste sin betydning. Derfor er det viktig å komme fram til en felles men avgrenset forståelse av beskyttelse av sivile. Her må de ulike sivile og militære roller og oppgaver defineres, samtidig som deres gjensidige avhengighetsforhold blir belyst.
For det andre, flerdimensjonale og integrerte operasjoner har behov for tverrfaglige og integrerte etterretningsorganisasjoner. Et bredt spekter av informasjonskilder må settes sammen på alle operasjonsnivåer, inkludert informasjon fra humanitære aktører og utviklingsorganisasjoner. Etterretningsproduktene må deretter fordeles bredt til alle aktører – sivile og militære – involvert i beskyttelse av sivile innen et gitt operasjonsområde.
For det tredje, troppebidragsytere må være bedre foreberedt på å benytte militær makt, som en siste utvei for å beskytte sivile. Nasjonale forbehold, caveats, mot maktbruk er et klart hinder for effektiv beskyttelse av sivile. Flere troppebidragsytere opptrer med stor forsiktighet og er sjelden villige til å bruke makt, til tross for direkte ordre om å gjøre det. Militære enheter og troppe-bidragsytere må derfor få økt innsikt i hva robust fredsbevaring faktisk kan innebære. | en_GB |