Russian Use of Private Military and Security Companies – the implications for European and Norwegian Security

Abstract

Russian private military and security companies (PMSCs) have recently caused headlines in international media. This is mainly because of the Russian PMSC Wagner’s participation in the war in Syria on the side of President Assad. However, the Russian PMSC industry is larger and more varied than it appears at first glance. In this report we start by analysing the historical Russian experience with the use of private force. The Russian Cossacks are of prime importance here. Today these groups are back on the private force market after being curbed during Soviet times. Apart from Cossack groups, also other types of private force providers thrive in Russia, including both private militias, such as Ramzan Kadyrov’s Terek, and the Russian PMSCs. It would be wrong to describe the Russian PMSC industry as large, but the few companies that do exist are very active. In addition to participating in combat in Donbas and Syria, they have also acted as military advisers to the governments of Sudan and the Central African Republic. There is great variety among the Russian PMSCs. Some, first of all Wagner, are probably more mercenaries than PMSCs, while for example the RSB-group is relatively similar to Western PMSCs. Other companies are more akin to militias. In general, the Russian PMSCs seem more ready for direct combat, more ideologically motivated (some of them) and less inclined to providing logistics and other support services than most Western PMSCs. Since President Putin already in 2012 spoke favourably about the development of PMSCs, it may seem surprising that they are still not legalized. There have been several attempts over the last few years to get such legislation through the Duma, but they have all failed. We argue that these failures can be ascribed to a combination of ideological resistance from parts of the military leadership as well as bureaucratic struggles between government agencies over the issue of control. Both the FSB, the GRU and the foreign ministry would probably want to have at least partial control over these actors if the PMSCs were to be legalised. However, as long as the divisions of power are still debated, the legislation is hard to pass. In addition, PMSCs may be considered more useful as long as they are not explicitly legal. This way, it is easier for Russian authorities to deny responsibility for Russian PMSC actions internationally. In the final part of the report we discuss potential consequences of the development of a Russian PMSC industry for Norwegian and European security. Here, we make a distinction between bilateral and international consequences. By bilateral consequences we mean instances where Russian PMSCs act on behalf of the Russian government in political and military conflicts with specific European countries. By international consequences we mean the presence of Russian PMSCs in conflict zones outside Europe, but where one or more European countries are involved militarily.

Russiske private militære selskaper har nylig fått betydelig oppmerksomhet i internasjonale medier. Dette skyldes først og fremst det private militære selskapet Wagners deltagelse i striden på president Assads side i Syria, men den russiske private militærindustrien er større og mer variert enn dette. I denne rapporten gjør vi først rede for Russlands historiske erfaring med å delegere voldsmakt til organiserte private aktører. De russiske kosakkene står sentralt i denne redegjørelsen da disse i dag er tilbake på det private «voldsmarkedet» etter å ha vært holdt utenfor i sovjettiden. Nå har kosakkene imidlertid fått følge av flere andre typer private voldsaktører. Disse inkluderer blant andre Ramzan Kadyrovs private milits Terek og ikke minst de russiske private militære selskapene. Det vil være feil å hevde at disse selskapene til sammen utgjør noen stor industri i Russland, men de få selskapene som finnes er til dels svært aktive. I tillegg til beskyttelsesoppdrag i Irak og Somalia har de også deltatt i regulære kamphandlinger i Donbas og Syria, og de har opptrådt som militære rådgivere for regjerningene i Sudan og den Sentralafrikanske Republikk. Det er stor bredde innenfor denne industrien i Russland. Noen, først og fremst Wagner, er mer for leiesoldater å regne, mens for eksempel RSB-Group ligner på tilsvarende vestlige selskaper. Generelt skiller de russiske selskapene seg fra de vestlige ved å være mer villige til å delta i direkte strid, ved å være mer preget av ideologiske motiver (noen av dem) og ved å være mindre engasjert i logistikk og støttetjenester. Siden president Putin allerede i 2012 uttalte seg positivt om framveksten av en russisk privat militærindustri, kan det virke noe overraskende at slike selskaper fremdeles ikke er legalisert i Russland. Det har de siste årene vært flere forsøk på å få legaliserende lovgivning gjennom i Dumaen, men disse har foreløpig ikke lykkes. Vi argumenterer i denne studien for at årsakene til dette antakelig er å finne i ideologisk motstand mot privatisering av voldsmakt i deler av det russiske militærapparatet, og i det faktum at viktige politiske aktører i Russland slik som FSB, GRU og Utenriksdepartementet kjemper seg i mellom om kontroll over denne virksomheten. Så lenge fordelingen av myndighet innenfor dette området er gjenstand for maktkamp er det vanskelig å få vedtatt lovgivning. I tillegg kan det tenkes at selskapene anses som desto mer nyttige så lenge de ikke er formelt lovlige da det gjør det enklere for russiske myndigheter å fraskrive seg ansvar for selskapenes handlinger internasjonalt. I den siste delen av studien diskuterer vi hvilke konsekvenser framveksten av russiske private militære selskaper kan få for norsk og europeisk sikkerhet. Vi skiller i denne analysen mellom bilaterale og internasjonale konsekvenser. Med bilaterale konsekvenser mener vi tilfeller der russiske myndigheter kan tenkes å bruke slike selskaper for med makt å påvirke europeiske enkeltland i viktige politiske spørsmål. Med internasjonale konsekvenser mener vi tilfeller utenfor Europa der russiske private selskaper deltar i stridigheter hvor også europeiske styrker kan være involvert.