Krigen i Georgia : konsekvenser for Norge?

Abstract

Krigen i Georgia viser at Russland er villig til å bruke makt mot et naboland når forholdene ligger til rette for det. Den viser at Russland er i stand til å gjennomføre effektive operasjoner med høy intensitet, men også at landet har betydelige utfordringer, spesielt med hensyn til å gjennomføre effektive fellesoperasjoner og luftoperasjoner. Selv om Russland har vist vilje og evne til bruk av makt mot et naboland, skal det mye til for at noe liknende skal skje i forholdet mellom Norge og Russland. Så lenge NATO består som en troverdig sikkerhetsgarantist, er et russisk militært angrep på norsk territorium bortimot utelukket. På lengre sikt kan det imidlertid ikke utelukkes at interessekonfliktene mellom Norge og Russland vil bli større samtidig som samholdet i NATO blir svakere. Langtidsplanleggingen i Forsvaret bør derfor ikke se bort fra scenarier av denne typen, ettersom slike endringer kan skje fortere enn tiden det tar å endre Forsvarets struktur og innretting. Tidligere analyser ved FFI viser at det er grunn til å gjøre seg visse bekymringer med hensyn til det norske forsvarets evner i en situasjon som likner på det som skjedde i Georgia. Den planlagte nedtrappingen av luftvernet samt Hærens begrensede størrelse er spesielt problematisk i så måte. Forsvarets beredskapsprofil vil også kunne være utilstrekkelig i forhold til de korte tidslinjene et slikt scenario innebærer. Et slikt scenario er ikke sannsynlig, men kan heller ikke avskrives helt.

The war in Georgia shows that Russia is willing to use force against a neighbouring country when conditions for such actions are favourable. It demonstrates that Russia is capable of effective high intensity operations, but also that it faces some major challenges, in particular with regard to jointness and effective air operations. Even though Russia, for the first time since the Cold War, has gone to war against a neighbour, there is little to suggest that something similar could happen between Russia and Norway. As long as NATO retains a credible collective defence, a Russian military assault on Norway would be highly unlikely. In the longer term, however, we cannot disregard he possibility that bilateral disagreements between Norway and Russia can escalate and that NATO’s cohesion may deteriorate. Norwegian long term planning should therefore include the consideration of such scenarios since political changes like these may occur on much shorter time scales than the time it takes to fundamentally change military capabilities and force structures. Previous analyses at FFI show that there are reasons for concern with regard to Norwegian defence capabilities if faced with a situation similar to what happened in Georgia. The planned reduction in ground based air defence as well as the limited size of the Army is especially problematic in this regard. The readiness profile of the Armed Forces is also less than satisfactory compared with the short timelines of such scenarios.