Irans kjernefysiske program : for kraftproduksjon eller kjernevåpen
Abstract
Denne rapporten omhandler Irans utvikling av kjernefysisk infrastruktur, og det foretas
vurderinger knyttet til hvilket potensiale denne infrastrukturen i nær framtid vil kunne gi Iran til å
produsere kjernekraft og/eller utvikle kjernevåpen. De mest betydningsfulle installasjonene gås
nærmere etter i sømmene, da disse antas å ha en nøkkelrolle enten som del av et rent sivilt
kjernekraftprogram, eller ved eventuell produksjon av spaltbare materialer av
kjernevåpenkvalitet. Den mulige framtidige kapasiteten til det sistnevnte tallfestes under gitte
forutsetninger, både i forhold til en eventuell satsing på uranbaserte kjernevåpen, og i tilfelle Iran
skulle velge å produsere plutonium til kjernevåpen.
Rapportens konklusjoner og funn er i første rekke teknologisk forankret. Med det mener vi at
samfunnsmessige og politiske analyser ikke er lagt til grunn, men at bildet av Irans atomprogram
tegnes opp gjennom beskrivelser og vurderinger av konkrete anlegg og systemer, og hvilke roller
disse spiller i den store sammenhengen. Det er ikke konkludert med at Irans atomprogram helt
sikkert er enten for kjernevåpen eller for kjernekraft. Hemmeligholdet av noen av de mest
sentrale installasjonene, samt mer eller mindre troverdige påstander om rene våpenrelaterte
aktiviteter i fortiden, gjør det vanskelig å konkludere med noe annet enn at Iran fram til
avsløringene i 2002 forsøkte å komme så langt som overhodet mulig med å utvikle kjernevåpen i
det skjulte. Hensikten med dagens atomprogram virker på den annen side mest sannsynlig å være
delvis for å bidra til å løse et økende energibehov, selv om betydelige svakheter ved denne
strategien påpekes, samtidig som man samler folket om et gedigent prestisjeprosjekt på tross av
massivt internasjonalt press. Med på kjøpet får da Iran en mye fryktet evne til raskt å kunne gjøre
om driften av noen av sine anlegg og utvikle kjernevåpen i løpet av kanskje så lite som ett år.
Bekymring for dette såkalte utbruddsscenariet, hvor Iran i så fall vil trekke seg fra
Ikke-spredningsavtalen for kjernevåpen, gjør at mange av verdens mektigste nasjoner går langt
for å overtale Iran til å oppgi sine i utgangspunktet lovlige kjernefysiske aktiviteter.
Når denne rapporten utgis, har Iran fortsatt en vei å gå før infrastrukturen er på plass for å
masseprodusere kjernevåpen ved ønske. Men den kanskje vanskeligste av alle teknologiske
terskler, anrikning av uran i full skala, virker Iran å være godt på vei til å overstige. Dagens
infrastruktur er langt fra tilstrekkelig utbygd til å støtte Irans planlagte kjernekraftutbygging, men
det er også mange år til Irans første reaktor med behov for iranskprodusert brensel står ferdig.
Imidlertid er de kjente uranforekomstene i Iran så små at en reaktorpark av den størrelsen Iran
planlegger (20 GWe innen 2030) knapt vil rekke å startes opp før landet er avhengig av
utenlandsk uran. Landets uranforekomster er på den annen side store nok til å i framtiden kunne
danne grunnlaget for flere tusen kjernefysiske stridshoder. Og om den infrastrukturen som i dag
er under bygging blir satt inn på nettopp det, vil Iran en dag i teorien kunne produsere mer enn
hundre kjernevåpen i året. This report addresses the development of a nuclear infrastructure in Iran, and assessments are
made on the near-term potential this infrastructure might yield of either nuclear power or nuclear
arms production. The most significant facilities are treated in a more elaborate fashion, as these
are assumed to have key roles in either a true civilian programme, or in the prospect of weaponsgrade
fissile material production. The future potential capacity for the latter is calculated under
certain presumptions, both in the case that Iran focuses its efforts on uranium-based nuclear
weapons, and in the case that it should choose the plutonium path to nuclear weapons.
All the conclusions and findings in this report are based on technological considerations. This
means that social or political assessments have not prevailed, rather the picture of Iran’s nuclear
programme is drawn through descriptions and assessments of facilities and systems, and their role
in the bigger context. Definite conclusions have not been made as to whether Iran’s nuclear
programme currently is aimed towards nuclear arms or nuclear power. The secrecy surrounding
some of the most prominent nuclear sites together with more or less credible allegations of purely
weapons-related activities in the past, make it hard not to conclude that Iran until the disclosures
in 2002 made as great an effort as it could on its way on developing nuclear weapons covertly.
The scope of today’s nuclear programme seems, on the other hand, most likely to be in part to
help relieve the ever-increasing need for energy, although considerable deficits to this strategy are
identified, at the same time as the Iranian people are united in a giant, high-prestige project in
defiance of massive international pressure. Adding to this is a much-feared ability to rapidly
being able to redirect their nuclear efforts, and develop nuclear arms in perhaps as little as one
year. This so-called break-out scenario, where Iran presumably would withdraw from the
Nuclear Non-proliferation Treaty (NPT), has generated enough concern among several of the
dominant nations in the world, that they have gone to great lengths to try to dissuade Tehran from
the continued pursuit of its in principle legal nuclear activities.
As this report is issued, Iran still has some way ahead before its infrastructure can readily provide
it with nuclear weapons on demand. But Iran seems almost to have overcome the presumably
highest technological threshold, namely full-scale uranium enrichment. Today’s infrastructure is
far from sufficiently developed to be able to fully support Iran’s planned nuclear power
developments, but on the other hand the need for indigenously produced nuclear fuel is also
several years ahead, as long as Iran’s first self-constructed nuclear power plant is far from
completion. The known and assumed uranium deposits, however, are of minute proportions
compared to the stated ambitions of their nuclear power programme (20 GWe within 2030).
Iran’s future reactors will hardly be able to go online before they become dependent on fuel from
abroad. The uranium deposits are, on the other hand, abundant for the future production of
several thousands of nuclear weapons. And if the infrastructure that is arising today is actually
directed towards that purpose, Iran will in theory some day be able to produce more than a
hundred nuclear weapons a year.