Lavintensivt hybridangrep på Norge i en fremtidig konflikt
Abstract
Begrepet hybridkrigføring har som følge av utviklingen i væpnede konflikters karakter fått stor
oppmerksomhet de senere år, og benyttes med et meget varierende meningsinnhold. For denne
rapportens formål defineres begrepet innledningsvis som væpnede konflikter der irregulære
virkemidler (sabotasje, terrorisme, påvirkningsoperasjoner, cyberangrep etc.) dominerer over
regulære eller konvensjonelle militære operasjoner. Denne formen for krigføring studeres i et
historisk perspektiv før begrepet nyanseres og presiseres på en måte som er tilpasset vår tids
forutsetninger. Det gjelder særlig med tanke på at utviklingen innenfor kommunikasjons- og
informasjonsteknologien de siste tiårene har skapt helt nye domener og muligheter for ikkekinetisk
hybridkrigføring. Global nyhetsdekning i sanntid, muligheter for uformelle grupper til å
organisere seg ved hjelp av sosiale medier, overføring av makt fra stater til ikke-statlige aktører,
spredning av militærteknologi og tilpasning av kommersiell teknologi for militære formål er alle
trender som gir stater mulighet til enten å føre krig ved stedfortreder eller å skjule egen krigføring
gjennom såkalt ikke-attribuerbare operasjoner.
Rapporten tar så for seg hybridkrigføringens karakteristikk og betydning i dagens konfliktbilde,
spesielt innenfor rammen av interstatlige konflikter som er den forutsetningen som er mest interessant
fra et norsk synspunkt. Herunder beskrives hvilke betingelser som må være til stede,
hvordan henholdsvis ikke-kinetiske og kinetiske irregulære virkemidler anvendes i en slik sammenheng
og mulige mottiltak mot hybridkrigføring. Et viktig poeng er at hybridkrigføring er
asymmetrisk i den forstand at det er enklere for en autoritær stat både å benytte klandestine og
kontroversielle virkemidler selv og samtidig være lite påvirkelig for tilsvarende angrep utenfra,
enn tilfellet er for vestlige, liberale demokratier. Hybridkrigføring er derfor ikke en strategi som
vestlige land effektivt kan beskytte seg mot ved å true med symmetrisk gjengjeldelse.
Deretter analyseres hvordan hybridkrig antagelig vil utvikle seg i årene fremover, i lys av politisk,
sosial, økonomisk og teknologisk utvikling som vil påvirke rammevilkårene for denne type
krigføring. I tillegg til generiske utviklingstrekk studeres spesielt hvordan trendene vil påvirke
evnen og viljen til å anvende hybridkrigføring for to spesielle aktører som i kraft av sitt politiske
system og sine geopolitiske ambisjoner er av interesse for Norge, henholdsvis Russland og
Kina.
Avslutningsvis vurderes hvordan et hybridangrep rettet spesifikt mot Norge vil kunne arte seg,
hva som er vår styrke og våre kritiske sårbarheter og hvilke muligheter vi har for å forsvare oss.
Siden det først og fremst er institusjoner og prosesser utenfor Forsvaret som vil ha de største
utfordringene, er det likevel utenfor dette prosjektets ramme å gjøre mer detaljerte studier eller
fremme helt konkrete forslag til hva som vil være hensiktsmessige og nødvendige tiltak. Hybrid warfare is the term now used to describe the combination of regular and irregular means
within the framework of the same armed conflict, which – given the presence of some kind of
irregular means or tactics in all conflicts – makes all wars hybrid by definition. This report therefore
narrows the meaning of the term down to those conflicts or stages in conflicts where irregular
means dominate over conventional. Since the end of the Cold War, Norwegian defence
planning has been based on a scenario featuring a limited but high intensity, conventional military
attack from another state. Unconventional or irregular operations have been considered
only as a supporting activity in the context of such an attack. Guerrilla style operations, bombings,
assassinations, sabotage and the like have dominated first of all asymmetric wars and
counter-insurgencies fought mainly in the rural parts of poor countries outside Europe.
This report studies the possibility of hybrid warfare as a prelude to, or as an integrated part of, a
future inter-state and low-intensity conflict in Europe. The reason for this is the increasing frequency
of both kinetic and non-kinetic irregular means in armed conflicts everywhere, relative to
conventional military force. This, in its turn, can be traced back to a number of political, social,
economic and technological trends. It must therefore be assumed that such means will be an
important part of any future conflict between Norway and a foreign power. Particularly the development
of information and communication technology over the past 20 years has created
entirely new domains and opportunities for non-kinetic hybrid warfare. Global news coverage
and dissemination, the possibility of instant group coordination through social media, the transfer
of power to non-state actors, the proliferation of sensitive military technology, the adaption of
commercial technology to military purposes – it all contributes to the opportunity of states to
conduct war by proxy or non-attributable warfare as a low-risk, low-cost alternative to high-end
war. Particular importance must be attached to influence operations and the battle of the narrative
– the struggle to shape not only the perception of what is actually happening, but also to
claim political legitimacy and the moral high ground in such conflicts.
The report deals with the political and other preconditions for waging as well as resisting a hybrid
campaign, how these preconditions are likely to develop in the future and how they empower
authoritarian regimes and liberal democracies differently. To further illustrate how a foreign
power could apply this kind of warfare in a conflict specifically targeting Norway, three scenarios
have been developed, demonstrating various means and levels of ambition with regard
to what the power in question might try to achieve. However, these scenarios have been classified
as RESTRICTED and consequently are not included in the report. Still, the report may be
read as a generic description of the likely character, role and importance of the irregular element
of a future European conflict, be it in a low-intensity war or as the pre-cursor to a major conventional
campaign.