(U) Sikkerheitspolitisk krise, nasjonal kriseleiing og sivilmilitært samarbeid (sladdet utgave)
Abstract
Rapporten er ein del av BAS6-prosjektet og omhandlar nasjonal kriseleiing og sivilmilitært
samarbeid. Vi har utvikla ein bakgrunnshistorie og eit sett vignettar som beskriv ulike situasjonar
og utfordringar som kan oppstå dersom eit avgrensa militært angrep på Noreg skulle skje.
Forsvarsstudien 2007 "Strategisk overfall" er brukt som utgangspunkt. Vi har som eit ledd i
analysen utvikla ein kognitiv modell om nasjonal krisehandtering og sivilmilitært samarbeid som
vi har fått tilbakemelding på frå både byråkratar og militære. I etterkant av arbeidsseminaret har
vi gjennomført suppleringsintervju med fleire aktørar. Rapporten er også presentert for og drøfta
på møte i Sentralt Totalforsvarsforum 19.april 2010. Resultatet av dette arbeidet er dokumentert i
denne rapporten.
Vår første hypotese "Forskarar, byråkratar og offiserar har same oppfatning av situasjonen" er
testa og funne ikkje sann. Forskarar, byråkratar og offiserar har ikkje den same oppfatninga av
kva som er dei viktigaste oppgåvene, ressursane og områda for sivilmilitært samarbeid. Mange
oppfatningar har likevel fellestrekk. Forsvaret og forskarane er oppgåvefokusert i forhold til dei
rollene dei er tiltenkt å ha i situasjonar som veks fram frå vignettane, medan dei sivile
myndigheitene er opptekne av samordning, internasjonalt diplomati og krisekommunikasjon. I ein
reell krisesituasjon vil desse gruppene vere ressurspersonar og bidra med sin kompetanse inn i
krisehandteringa. Maktforholdet mellom ulike kompetansegrupper kan virke inn på
situasjonsbiletet og avgjerslene som vert tekne, og også tilgang til kommunikasjonssystem.
Vår andre hypotese er: "Det er signifikante avvik mellom behova for sivile og militære ressursar
og kva som vil vere tilgjengelig i ein nasjonal krisesituasjon der Noreg vert utsett for eit avgrensa
militært angrep". Denne hypotesen er bekrefta og dermed sann. Vi har avdekka følgjande viktige
avvik:
Ansvarsforholdet mellom ulike sivile offentlege organ er uklart, særleg gjeld dette i
overgangsfasen mellom fred og krig.
Det er identifisert eit avvik mellom behov for sivilmilitær samordning og faktisk
samordning. For å få til dette er det naudsynt å etablere nye kontaktar.
Sjølv om det eksisterar oppdaterte nasjonale kriseplanar er desse ikkje alltid kjende i
departementa og heller ikkje øvd.
Forsvaret har eit stort behov for sivile varer og tenester, men sidan det er ingen som
etterspør beredskap som produkt, har sivile avtalar og beredskapsordningar ikkje vore
prioritert.
I ein krig vil Forsyningslova, militær rekvisisjonslov og anna beredskapslovgiving tre i
kraft og Forsvaret vil kunne rekvirere nødvendige ressursar. Forsvaret har trass i dette ein
utfordring i oppbyggingsfasa til ein krigssituasjon der dei er avhengige av støtte og
ressursar frå det sivile samfunnet.
Det sivile samfunnet vil etterspørje informasjons- og sikkerheitstenester frå Forsvaret,
informasjon om sikre transportruter, informasjon om stad og tid for varelevering til
Forsvaret og nøkkelpunktssikring. Men, har Forsvaret nok ressursar? English summary
This report is based on our study of national crisis management and civil military collaboration in
Norway. The study is one of several studies carried out within the BAS6-project at FFI. We have
included an "introductory background" section story and developed several small scenarios
describing a variety of challenges that the government might face in the event of a limited
military attack. The scenarios are further refinements of the 2007 Long Term Defence Planning
Scenario named "Strategic Attack". Our methodological approach includes the development and
use of cognitive models of civil military collaboration. The models have been developed by
researchers, then presented and discussed at a workshop where public servants (bureaucrats) and
military officers participated. We have also conducted supplementary interviews with a selection
of experts. Also, the report has been presented and discussed at the Total Defence Meeting held
on April 19, 2010.
The study is made up of two main hypotheses. The first one is: "Researchers, bureaucrats and
military officers share the same situational view." The hypothesis is tested and, as it turns out,
rejected. While bureaucrats are far more concerned with diplomacy and various decision-making
-processes, military officers and researchers are task oriented. In a real emergency situation, these
groups would have to collaborate and, share knowledge and views. This cooperation and
information exchange may be challenging if critical infrastructure such as telecommunication
infrastructure are attacked. The power balance among the groups may also influence the decisionmaking
process and outcome.
The second hypothesis is: "T here is significant deviations between the available supplies of and
the estimated needs for civil and military resources in a situation where Norway is attacked by
another state." This hypothesis is confirmed. The report identifies a number of shortcomings:
Ambiguous responsibilities and roles among public authorities especially when the
situation escalates from peace to war.
Important civil military collaboration and crucial points of contacts are not established.
Even if the government has updated its contingency plans, crisis management exercises
testing all aspects of the plans are lacking.
In an emergency or war like situation, military forces would need large amounts of
resources provided by the civil society, but in peacetime, there is little or no demand for
such resources, and emergency preparedness seems to suffer as a result of this.
Before actual war and contingency acts are enforced, supplies must be traded in the
regular market —this is a challenging situation as the market is formed to serve customers
in a state of peace, not in a state of war where "force majeure clauses" are valid
The society will demand information and security services delivered from the military
forces in order to secure logistics deliveries to the military forces and to secure civil
critical infrastructures. But, the question is if the military forces have sufficient resources
to also serve the needs of the civil society?