Military reform in Ukraine 2000-2007
Abstract
I de første 10 årene etter Ukrainas uavhengighet i 1991 hadde landet ingen gjennomtenkt retning på sin reform av de militære styrkene. I praksis bestod “reformen” i at den eksisterende organisasjonen mistet store mengder folk samtidig som selve strukturen ikke gjennomgikk noen endring av betydning.
I årene 1997 – 2001 ble det imidlertid vedtatt en rekke dokumenter og konsepter som gjorde at man endelig kunne begynne å snakke om en reell reform. Hovedpunktene i denne reformen er at Ukraina ønsker å bygge opp et profesjonelt forsvar etter vestlig modell, og med en samlet bemanning på rundt 120 000 mann.
I dag er det til dels sterk uenighet blant observatører om i hvor stor grad Ukraina har klart å transformere sitt forsvar i henhold til vedtatte programmer og konsepter. Noen mener at det ukrainske forsvaret fremdeles i praksis bare er en utarmet versjon av det man arvet fra sovjettiden, mens andre mener at man nå kan begynne å snakke om en reformert og mer profesjonell organisasjon som allerede er bedre i stand til å forsvare landet enn før og klar til å delta med kvalitetsmessig gode bidrag til internasjonale operasjoner.
Denne rapporten konkluderer med at betydningsfulle fremskritt er oppnådd når det gjelder omstrukturering, undervisning og til dels også trening. Lite har imidlertid skjedd når det gjelder fornyelse av våpenparken. Rapporten peker videre på at de viktigste hindrene for implementering av militærreformen er underfinansiering og det man kan kalle “friksjonsproblemer” innad i organisasjonen og mellom forskjellige deler av det ukrainske statsapparatet. Som eksempler på friksjonsproblemer kan nevnes korrupsjon, tankesett fra sovjettiden det er vanskelig å endre på, og motstridende interesser mellom forsvaret og militærindustrien og mellom Forsvarsdepartementet og Departementet for Industripolitikk. Det er imidlertid viktig å påpeke at det ikke finnes noen form for aktiv politisk motstand blant de ukrainske militære mot reformplanene. Her skiller Ukraina seg klart fra Russland.
Det kan videre synes som om Oransjerevolusjonen var med på å sette ekstra fart i reformene. Utnevnelsen av Anatolii Hrytsenko til forsvarsminister i februar 2005 ser ut til å ha resultert i en ny giv til omstillingen. Samtidig er det viktig å understreke at det meste av grunnlaget var lagt av hans forgjengere, og at Hrytsenko først og fremst bare har gitt mer fart og noe bedre retning til en prosess som allerede var godt i gang. In the first 10 years of independence there was no well thought out plan for reform of Ukraine’s armed forces. In reality, military reform just meant that the military organization lost huge amounts of personnel without simultaneously making any serious changes to the structure of the organization.
However, in the years 1997-2001 a number of important documents and concepts were adopted. These documents finally made it possible to begin talking about a “reform”. The gist of these concepts was that Ukraine wanted to transform its armed forces into an all-volunteer force organized according to Western models of military organization.
Today there are widely diverging opinions on the question as to what extent Ukraine has been able to implement these plans. Some argue that the Ukrainian armed forces still are little more that a depleted version of the Soviet inheritance, whereas others think that these same forces are now better able to defend the country than they used to be, and that they are able to make significant and qualitative contributions to international operations.
This report concludes that important progress has been made, especially in organizational matters, teaching and to some extent also training. There is, however, much less progress in rearmament. The report also highlights what appears to be the main stumbling blocks for the implementation of reform, such as for example corruption, entrenched Soviet mindsets, and conflicting interests between the military industry and the armed forces and between the Ministry of Defence and the Ministry of Industrial Policy. It is nevertheless important to point out that there is almost no open political resistance from the armed forces themselves to the direction of reform. Here the situation in Ukraine is very different from the one in Russia.
In addition, it seems to be the case that military reform has speeded up after the Orange revolution. The appointment of Anatolii Hrytsenko as Minister of Defence in February 2005 appears to have given the reform new impetus. Still, the basic foundations for reform had been laid before he entered office. His contribution seems to be that of accelerating the tempo and giving a better direction to an already ongoing process.