Norsk deltakelse i internasjonale militære operasjoner - med hvem, med hva og hvorfor

Abstract

Deltakelse i internasjonale militære operasjoner er et aktuelt tema i samfunnsdebatten og er ansett som viktig for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Selv med utgangspunkt i en slik erkjennelse er det ikke uproblematisk å treffe de beslutninger som fører til en optimal måloppnåelse i forbindelse med norsk deltakelse i internasjonale operasjoner. Denne rapporten drøfter den overordnede innretningen av norsk deltakelse i internasjonale militære operasjoner, og tar sikte på å gi bidrag til et beslutningsgrunnlag angående hva slags operasjoner Norge bør delta i. I arbeidet anlegges det en tverrfaglig tilnærming hvor sikkerhetspolitiske, operasjonelle og økonomiske faktorer vurderes opp mot hverandre med en målsetning om at avveiningene som foretas dermed blir helhetlige. Rapporten diskuterer først hvorfor Norge bør delta i internasjonale operasjoner, for således å klargjøre de målsetningene som operasjonene bør innrettes mot å oppnå. Deretter beskrives ulike valgmuligheter Norge står overfor innenfor tre sentrale spørsmål vedrørende operasjonene landet skal delta i. Først diskuteres det hvilke sikkerhetsallianser Norge i størst grad bør bidra sammen med. Rapporten konkluderer med at NATO er den beste samarbeidspartner for å fremme Norges sikkerhetsinteresser. FN-operasjoner bør også prioriteres, men siden den direkte koblingen til Norges sikkerhet vurderes svakere enn hva tilfellet er for NATO-operasjoner er det naturlig at sistnevnte prioriteres høyere. Deretter tar det andre spørsmålet for seg hvordan operasjonene bør utføres med hensyn til størrelse på og antall av ulike bidrag, risikoprofil og varigheten av bidragene. I forhold til antall bidrag og størrelse på disse anbefales en løsning hvor Norge stiller et stort bidrag (eksempelvis 400-600 personer for infanteristyrker), to mellomstore bidrag (fortrinnsvis spesialstyrkeenheter) og et mindre antall små bidrag uten nasjonal logistikkstøtte. For å fremheve prioriteringen av NATO bør det største bidraget inngå i en NATO-operasjon. Hensyn til synlighets- og kostnadsforhold tilsier at lengden på bidragene som hovedregel bør være omkring to år, men den enkelte operasjons karakter kan medføre avvik fra dette. I utgangspunktet er det gunstig for Norge å akseptere betydelig risiko i operasjoner for således å få stor synlighet ved å ta en forholdsmessig stor del av byrden. Tids- og kostnadskrevende utdanning, øving og utrustning gjør det imidlertid vanskelig å ta stor risiko i alle typer operasjoner. Det siste spørsmålet omhandler hva Norge bør bidra med i ulike operasjoner, det vil si hva som bør kjennetegne strukturelementene for at de i størst mulig grad skal bidra til måloppnåelse. Så rask reaksjonstid som mulig er ønskelig siden det er antatt å gi stor grad av synlighet. Dette innebærer at Forsvaret må disponere stående styrker som er raskt deployerbare. Det må imidlertid foretas en avveining mellom reaksjonstid og styrkenes omfang, da kort reaksjonstid er kostnadskrevende. I rapporten anbefales at man differensierer reaksjonstiden for ulike avdelinger. Som et land med god kapitaltilgang og begrensede personellressurser bør Norge i utgangspunktet bidra med kapitalintensive styrker.

Participation in international military operations is considered to be an important part of the Norwegian security and defence policy. Despite this understanding it can be problematic to make the right decisions in order to optimize the aim of such participations. This report discusses the supereminent orientation of Norwegain participation in international operations, and aims to offer a contribution to the grounds for decision-making regarding what kind of operations Norway should be involved in. To obtain an overall evaluation of the problem, an interdiciplinary approach, combining security policy, operations management and economy, is applied. First of all the report discusses why Norway ought to participate in international operations. The goal of such a discussion is to clarify which goals the operations should achieve. Subsequently the report describes different options regarding three questions that are important for the operations in which Norway participate. The first question considers who will be the best collaborating partner for Norway. The conclusion is that NATO is best suited to ensure the direct Norwegian security interests. Norway ought to prioritze operations within the framework of UN as well, but to a lesser extent than NATO-operations. The second question discusses how the operations should be carried out regarding the optimal size and number of contributions to different missions, risk profile and the optimal length of the contributions. When it comes to the number and size of contributions it is recommended that Norway submits one large contribution (normally 400-600 people for infantry batallions), two medium-sized contributions (primarily special force units) and a number of small contributions without national logistics supplies. To emphasize the importance of NATO the largest contribution should participate in a NATO-operations. With respect to considerations of visibility and costs the contributions should as a main rule last about two years, but the characteristics of different contributions may suggest that deviations from this rule are rational. To stand out as a substantial ally it is favourable for Norway to take considerable risk when participating in operations. However, participating in high-risk operations can be both time-consuming and costly with respect to education, training and equipment. This makes it difficult to take a high risk in every operation. The last question deals with what should characterize the structural units Norway submit for use in international operations. With respect to visibility it is desireable with quick reaction time. This implies that the Norwegian defence needs operating forces who are easily deployable. However, since it is costly to maintain a quick reaction time it will be a trade-off between reaction time and the size of the total contribution. The report recommends that the reaction time is differentiated between different force units. Norway, being a country rich on capital with scarce personnel resources, should also mainly focus on capital intensive force units.