| dc.description.abstract | Energieksport er Russlands viktigste inntektskilde i dag. Eksport av olje og gass utgjør samtidig
et våpen Russland villig bruker i sitt forhold til andre stater. Russisk utenriks- og
innenrikspolitikk har i økende grad fokusert på energisikkerhet. Energisikkerhet, som for mange
betyr sikker tilgang til olje og gass, betyr i russisk sammenheng sikker levering av hydrokarboner
til verdensmarkedet. For at Russland sikkert skal kunne levere petroleumsprodukter i fremtiden
må landet bedre beskytte sin energiinfrastruktur enn hva som i dag er tilfelle. Denne rapportens
formål er å undersøke i hvilken grad dette er en oppgave for de russiske væpnede styrker i
fremtiden.
Rapporten viser at russisk doktrine er uklar omkring hvordan energisikkerhet skal oppnås. Denne
uklarheten har ført til at kritisk infrastruktur i dag beskyttes av ulike deler av de væpnede
styrkene, og på ulikt vis. Rapporten analyserer de ulike sikkerhetsstrukturene og i hvilken grad de
har påtatt seg slike oppdrag, for å finne ut hva praksis er i dag. Rapporten tar for seg de regulære
væpnede styrkene, FSB (den statlige sikkerhetstjenesten), MVD (Innenriksstyrkene),
”Transnefteprodukt” og den regionale kollektive sikkerhetsorganisasjonen CSTO. Funnene viser
at alle disse tjenestene allerede er involvert i sikring av energiinfrastruktur. Det finnes imidlertid
ingen klar arbeidsdeling mellom de ulike strukturene, grunnet mangelen på doktrine omkring
hvordan infrastrukturen skal sikres.
En rekke faktorer påvirker hvordan russisk energiinfrastruktur blir beskyttet i dag. Den første er
hvilken vekt den russiske presidenten tillegger ”energivåpenet”. Dette våpenet vil bli viktigere for
det russiske lederskapet ettersom russisk eksport av olje og gass øker i fremtiden.
En annen faktor er dobbelhatting mellom petroleumsindustrien og sikkerhetsstrukturene, noe som
har blitt meget vanlig i Putins Russland. Dette har ført til at de statlige sikkerhetsstrukturer er et
naturlig sted å henvende seg dersom væpnede tjenester er ønsket i petroleumsindustrien. Statlig
eierskap i petroleumsindustrien legitimerer bruk av statlige sikkerhetstjenester for å sikre
infrastruktur i denne bransjen.
Trusselnivået vil også være avgjørende for hva slags beskyttelse som er nødvendig. Dette vil også
avgjøre om ny doktrine eller nye prosedyrer for sikring er nødvendig. De væpnede styrkenes egen
innstilling til samarbeid er også avgjørende; deler av den russiske flåten nyter allerede godt av
samarbeid med Gazprom og andre. Synergieffekter av samarbeid kan få de væpnede styrkene selv
til å søke ut dette feltet som en lukrativ bransje med nye og spennende oppgaver.
Disse faktorene vil avgjøre i hvilken grad russiske væpnede styrker vil sikre russisk
energiinfrastruktur i fremtiden. Rapporten viser at sannsynligheten for at dette vil bli en stor og
viktig oppgave for de fremtidige russiske væpnede styrker er stor. | |
| dc.description.abstract | Energy has become Russia’s most important source of income, and a favoured tool in Russian
foreign policy. As the G8 meeting in June 2006 showed, energy security is one of Moscow’s
main priorities when it comes to both domestic and foreign policies. Energy security, in the case
of Russia, means security of demand, rather than security of supply. In order to secure the
uninterrupted flow of energy in the future, Russian energy infrastructure will need a higher level
of protection than it has today. The focus of this report is to clarify to what extent the armed
forces will provide this security. This issue ties in with the overall aim of the FFI project
“Russia’s use of armed force”, which seeks to clarify how Russia under Putin uses armed force.
The report shows that the doctrinal provisions for how Russia is to ensure her energy security are
unclear, at best. The unclear legislation has led to an ad hoc protection of strategic energy
infrastructure, conducted by the various Russian security agencies. The report explores what tasks
and procedures the different agencies have in terms of providing energy security. It looks at the
Armed Forces, the FSB (Federal security service), the MVD (Interior Ministry), the company
“Transnefteprodukt”, and the regional security organisation CSTO (Collective Security Treaty
Organisation). The findings show that all these organisations are capable of securing Russian
energy infrastructure, and that they do it on a case to case basis, rather than as part of a consistent
and clearly formulated policy.
A number of factors determine to what extent the agencies take on these tasks. The first factor is
the importance of the energy tool for the Russian leadership. The report argues that this tool will
become more important in the future, as energy exports soar, and accordingly will probably the
protection of this tool become equally important.
The intertwining interests of the political and industrial elites, especially in the hydrocarbon
sector, facilitate the use of state structures for energy security provision. FSB and “Gazprom”
interaction makes cooperation in the security sphere more feasible, and state ownership in the
energy sector makes other state structures a natural resource pool for armed services.
The level of threats to energy infrastructure in Russia will also determine what level of protection
is necessary. Threats from foreign or domestic actors determine what is currently being done, and
whether new doctrines are necessary to meet future threats. The armed structures’ own attitudes
are also determining; the Navy is already reaping benefits from cooperating with the hydrocarbon
industry.
In sum, these and a number of other factors explored in the report will determine the extent to
which Russian armed forces will be involved in securing energy infrastructure in the future.
Chances are that this is a growing task for the future armed forces of the Russian Federation. | |