NATO and the changing nature of the transatlantic security community

Abstract

NATOs rolle som både en politisk og en militær allianse har blitt svekket de seneste årene. Den unilateralistiske dreiningen i amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk, utviklingen av EU i retning av større autonomi i utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål, og ”krigen” mot internasjonal terrorisme, har bidratt til å endre grunnlaget for det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet slik vi hittil har kjent det. Mot denne bakgrunn stiller denne rapporten spørsmål ved om de transatlantiske relasjonene fremdeles kan sies å være et sikkerhetsfellesskap. I rapporten understrekes det at sikkerhetsfellesskap innebærer noe mer enn bare stabile forventninger om fredelig konfliktløsning. Et sikkerhetsfellesskap inneholder også felles identiteter, gjensidig svarberedskap og felles normer for atferd. Rapporten understreker at stabile forventninger om fredelig konfliktløsning vil vare ved. Samtidig understreker rapporten at USA og de europeiske allierte ikke i samme grad som før vil betrakte hverandre som naturlige partnere i sikkerhets- og forsvarpolitiske spørsmål. Hva vi kan komme til å oppleve er at én eller flere europeiske allierte vil kunne komme til å søke en strategi som kalles ”myk balansering” (”soft balancing”) for å kunne påvirke USAs sikkerhets- og forsvarspolitiske handlingsvalg i tiden fremover.

NATO as a political as well as a military alliance has been weakened in recent years. The unilateralist turn in US foreign and defence policies, the evolution of the EU as an even more autonomous actor in international affairs and the ”war” against terrorism have produced effects that are undermining the transatlantic relationship as we know it. The article therefore questions whether it is still correct to argue that the transatlantic relationship is a security community. In the article, security communities are defined as something more than just stable expectations of peaceful settlements of conflicts. A security community also includes common identities, mutual responsiveness and common norms of behaviour. It is underlined that stable expectations of peaceful settlements of conflicts among the countries in the North Atlantic Area will last. However, the US and the Europeans will not, to the same extent as before, regard each other as natural partners in security and defence affairs. What we might be witnessing is an enhanced effort by Europeans to “soft balance” the US via different measures like diplomacy, economic strength etc. to limit the US’ room for manoeuvre. 4