Peacekeeping and the modernized Russian armed forces

Abstract

Siden Sovjetunionens sammenbrudd har militærreform stått sentralt på den politiske agendaen i Kreml. Militærreformens uttalte siktemål har vært å omskape mobiliseringsforsvaret til et moderne forsvar med de strukturelementer som er nødvendige for å møte samtidens trusler og utfordringer. De elementene som er nødvendige for moderne krigføring er i mange instanser også de som trengs for å gjennomføre fredsbevarende operasjoner. Moderniseringen av det russiske forsvaret vil kunne gjøre det bedre rustet til å gjennomføre slike operasjoner i fremtiden. Dette åpner interessante perspektiver for russisk-vestlig samarbeid innen fredsbevaring. Likevel har en dyptgående reform av det russiske forsvaret ikke blitt gjennomført. Forsøk på en slik reform er blitt stanset, enten av mangel på midler eller manglende politisk vilje, eller av motstand fra militære ledere. Den moderniseringen av det russiske forsvaret som foregår i dag består av små skritt, heller enn den altomfattende reformen som anses som nødvendig for å rekonstruere Russlands væpnede styrker til å bli et moderne forsvar. Men også de små skritt som tas vil gjøre en forskjell, og etter hvert som forsvarsbudsjettene øker i Russland begynner moderne russiske kapasiteter å ta form. De strukturelementene det i dag satses på i Russland blir utviklet i relativt raskt tempo, og disse kan deployeres internasjonalt. Russiske væpnede styrker har allerede bred erfaring fra fredsbevaring, i SUS-området så vel som i NATO- og FN-operasjoner. Det er særlig operasjonene i SUS-området som har hatt innvirkning på den russiske forståelsen av konseptet fredsbevaring. Til tross for at noen av disse erfaringene skiller seg substansielt fra tradisjonelle FN-operasjoner, har russiske fredsoperasjoner og FNoperasjoner blitt stadig mer like etter som årene har gått og fredsbevaring tidvis kan begynne å minne om høy-intensitets operasjoner. Den russiske tradisjonen for ”fredsbevaring med muskler” er i denne forbindelse av en viss relevans. I tillegg til den allerede eksisterende 15. motoriserte infanteribrigade satt av til fredsbevarende oppdrag, utvikler Russland nå større kapasiteter innrettet mot moderne krigføring. Disse kapasitetene består i hovedsak av 92 avdelinger som skal være på permanent stridsberedskap. Dette er en meget verdifull kapasitet som også kan settes inn i fredsbevarende operasjoner, om nødvendig på kort varsel. For at en slik deployering skal finne sted, må det politiske og militære lederskapet i Russland se en egeninteresse i å delta i slike operasjoner. Videre må det gjennomføres til dels radikale reformer av personellsystemet i det russiske forsvaret, for det er dette som i dag synes å utgjøre det største hinderet for utviklingen av et moderne forsvar. Bare da vil det russiske forsvaret bli virkelig moderne, og i stand til å møte samtidens trusler og utfordringer.

Reform of the Russian armed forces has been on the agenda of the Russian political leadership ever since the break-up of the Soviet Union. The aim of the modernization of the Russian armed forces is to develop, train and prepare them for modern threats and challenges. These include asymmetrical and guerilla warfare, and tasks connected with peacekeeping, especially in a world where international peacekeepers receive broader and more complex mandates than in the 1990s. This bodes for new perspectives when it comes to Russian-Western joint peacekeeping operations. Until this date, no deep-cutting military reform, in the western sense of the word, has been carried out in Russia. Efforts directed toward such a reform have been thwarted at an early stage, either by lack of finances or political will, or by opposition from within the ranks. The modernization efforts that are currently being carried out within the Russian armed forces consist of small steps toward modern capabilities, rather than radical measures to reconstruct the whole of the armed forces as a modern entity. However, these steps are slowly but steadily creating results, in the form of tangible capabilities that are being developed within Russian units. This process has been accelerated by the surge in defense spending in recent years. The modernized units constitute the most deployable part of the Russian armed forces today. Russian forces already have broad experience with peacekeeping, in the CIS area as well as in NATO and UN operations. Particularly the operations in the CIS area have shaped the Russian understanding of peacekeeping activities. Although some of these operations were substantially different from traditional UN peacekeeping operations in the 1990s, the two types of operations have gradually become more similar, as peacekeeping practices have toughened. Thus, the Russian tradition for ‘muscular peacekeeping’ seems to have become more applicable in the modern world. In addition to the 15th motorized rifle brigade designated peacekeeping tasks, Russia is developing a large capacity for modern war-fighting. The core of this capacity consists of 92 units that are to be on permanent combat readiness. This is a highly valuable capacity that could be drawn on for peacekeeping purposes, also on short notice. In order for that to happen, however, the political leadership would have to identify clear Russian national interest in the deployment of Russian peacekeeping forces outside the CIS area. Political will would also have to be mobilized in favor of reforming the personnel policy of the armed forces, which currently appears to be the largest obstacle to creating a professional force. Only then would the Russian armed forces become truly modern and ready for international peacekeeping operations.