The A.Q. Khan network
Abstract
Dr. Abdul Qadeer Khan var sentral i utviklingen av den pakistanske atombomben. Det har lenge vært
kjent at Pakistan har importert både teknologi og materialer for anriking av uran fra Europa, og det har
vært antatt at Dr. Khan stjal den nødvendige informasjonen mens han var ansatt i et nederlandsk firma
tilknyttet anrikingsindustrien. Det har lenge vært spekulasjoner rundt enkelte lands mulige atomvåpenprogrammer
og hvor de eventuelt kunne få teknologien fra. I 2004 tilsto Khan at han også hadde solgt
teknologien videre til andre land.
Etterforskning viser at Khan var startpunktet for et verdensomspennende nettverk av personer og
selskaper som til sammen har kunnet levere det meste et urananrikingsprogram behøver. Iran og Libya
har innrømmet å ha handlet med nettverket. Nord-Korea benekter derimot å ha kjøpt
anrikingsteknologi, til tross for at Khan har tilstått å ha solgt denne teknologien til Pyongyang.
Pakistanske myndigheter hevder Khan opererte som privatperson for sin egen vinning og uten at verken
hans militære eller sivile overordnede var klar over hva som foregikk. De har plassert Khan i husarrest
og nekter det internasjonale samfunnet direkte kontakt med ham. Dette vanskeliggjør etterforskningen
og reiser spørsmålet om Pakistan virkelig ønsker at den fulle sannheten skal komme fram. Et tjuetalls
personer med tilknytning til Khan har blitt forhørt i Pakistan, men ingen av dem har blitt tiltalt eller
dømt.
Utenfor Pakistan har et ukjent, men forholdsvis lavt, antall personer blitt etterforsket. Rundt femten
personer i åtte ulike land på tre kontinenter har så langt blitt tiltalt for brudd på eksportkontrollover, og
i sakene som er avgjort har dommene variert fra bøter til sju års fengsel. Samarbeidet mellom landene i
denne globale etterforskningen har vært mangelfullt, sannsynligvis fordi enkelte land ønsker å beskytte
egne etterretningskilder og -metoder.
Avsløringen av Khan-nettverket har vist at eksisterende eksportkontrollregimer kan omgås. For å bøte
på dette har FN vedtatt en resolusjon som stiller strengere krav til medlemsstatenes innføring og
håndheving av nasjonale regelverk. Andre internasjonale organisasjoner har kommet med tilsvarende
forslag for sine medlemsstater. Dr. Abdul Qadeer Khan was central in the development of the Pakistani nuclear bomb. It has long been
known that Pakistan has imported both hardware and technological know-how for uranium enrichment
from Europe. It has been presumed that Dr. Khan illegally appropriated the necessary information for
this while working for a Dutch firm in the enrichment industry. There have long been speculations
surrounding the potential nuclear weapons programmes in some countries, and from where these states
could be acquiring the technology. In 2004, Khan admitted that he had sold enrichment technology to
other countries.
Investigation shows that Khan was the starting point for a global network of persons and companies
that were able to provide most of the necessary components for a uranium enrichment program. Iran
and Libya have admitted to dealing with the network. North Korea denies having bought enrichment
technology, even though Khan has admitted selling such technology to Pyongyang.
The Pakistani government maintains that Khan acted for his own personal gain and without the
knowledge of neither his military nor civilian superiors. Khan is under house arrest, and the
international community is not allowed direct access to him. This complicates the investigation and
raises the question of whether Islamabad really wishes the full truth to be known. Around twenty
persons connected to Khan have been questioned in Pakistan, but none of them have been prosecuted.
Outside Pakistan, an unknown but relatively low number of people have been investigated. About
fifteen persons in eight different countries on three continents have so far been charged with violations
of export control laws. In the concluded trials, the sentences have spanned from fines to seven years in
prison. The cooperation between states in this global investigation has not been optimal, possibly
because some countries wish to protect their own intelligence sources and methods.
In light of the exposure of the Khan network, it has become obvious that existing export control
regimes can be circumvented. To remedy this, the UN has passed a resolution that requires member
states to introduce and implement national regulations. Other international organisations have
suggested similar measures for their member states.