Russisk forsvarsmakt og forsvarsøkonomi - mål og midler

Abstract

Denne studien bygger på en tilnærming som kobler økonomiske og sikkerhetspolitiske vurderinger. Målet er i gi et helhetlig bilde av mulig og sannsynlig forsvarsutvikling i Russland. I hvilken grad vil ressurstilgang og -bruk ha som resultat at Russland settes i stand til å realisere uttalte forsvarspolitiske målsetninger? Hva slags forsvar kan Russland regne med å få for de økende bevilgningene? Avslutningsvis diskuteres spørsmålet om hvilke følger utviklingen i det russiske forsvaret kan få for Norge. Tilgang til holdbart kildemateriale om russisk forsvarsøkonomi byr på spesielle utfordringer, og spørsmål knyttet til kildeproblemet blir drøftet nærmere i første del av studien. Videre gis en beskrivelse av de senere års generelle økonomiske utvikling i Russland og de forutsetninger den har skapt for utvikling av forsvaret. En nærmere analyse av veksttall viser bla. at olje- og gassinntekter utgjør en stadig mindre del av den russiske statens inntekter, og at statlig virksomhet, herunder forsvarsutvikling, vil bli mindre utsatt for konjunktursvingninger på energisektoren. Sammenliknet med de fleste andre land bruker Russland en svært stor del av statlige midler på forsvar og sikkerhet. Dagens politiske ledelse viser en åpenbar vilje til å holde dette forbruket på et høyt nivå. Med et forsvarsbudsjett på 2,8 % av BNP ligger Russland langt over Nato-gjennomsnittet, og den andelen vil ventelig ikke bli redusert i overskuelig fremtid. Utviklingen under president Putin viser en reell økning i forsvarsbevilgningene. Mens BNP har vokst årlig med mellom 6 og 7 % i perioden 2000–2006, har forsvarsbevilgningene hatt en økning på om lag 10 %. Drift legger beslag på en forholdsvis stor del av midlene, men investeringsandelen er på vei opp. De senere årene har investeringer i marinen og flyvåpenet hatt prioritet. Programmet for materiellanskaffelser i perioden 2007–2015/”GPV-2015” er på nærmere 5 mrd rubler (om lag 1150 mrd kroner). Den viktigste oppgaven i planene for det russiske forsvaret består i å opprettholde og forbedre den strategiske kapasiteten. Videre skal utrusting og trening av hurtigreaksjonsavdelinger ha høy prioritet. Alt materiell i forsvaret skal moderniseres, tjenestevilkårene skal bedres og forsvarsindustrien skal styrkes. Profesjonaliseringen av ca en femdel av mannskapene og den konkurransen forsvaret vil møte på arbeidsmarkedet kan føre til at lønnsutgiftene vil bli langt høyere enn hva man har planlagt med, og at det vil bli færre midler til anskaffelser. Det er også mye usikkerhet knyttet til spørsmålet om hvorvidt forsvarsindustrien vil kunne fremskaffe det forsvaret trenger, og hvor store kostnader dette vil medføre. Selv om forsvarsbevilgningene øker kraftig, synes det klart at de ikke vil være tilstrekkelige til å finansiere svært ambisiøse målsetninger. I tillegg til at kalkyler kan bli sprengt av lønnsutgifter og prisstigning på materiell, må man regne med at svinn og korrupsjon vil fortsette å begrense ressursgrunnlaget. Men uansett vil Russland være en ressurssterk, uavhengig aktør med en klar vilje til å bruke penger på forsvaret og dermed kunne få økende betydning for utformingen av norsk sikkerhetspolitikk.

This study is based on a combination of economic and security policy approaches. The aim is to give an overall picture of possible and probable Russian defence development. Will available resources enable Russia to realise its stated ambitions? What kind of defence can Russia get for its increasing resource allocations? The final chapter discusses implications of Russian development for Norway.

Access to reliable sources on Russian defence economy is problematic. These difficulties are discussed in the first part of this study. The study proceeds with an outline of Russia’s general economic development in post-Soviet time, and how a basis for defence development has been created. Income from oil and gas makes up a decreasing share of total government income, and defence development, like other spheres of government activities, will become less vulnerable to business cycles in the energy markets. Compared to most other countries, Russia spends a large proportion of government resources on defence and security. Russia’s political leadership shows a distinct willingness to maintain high levels of defence spending. Russia’s official defence budget makes up 2,8 % of GDP, considerably more than the NATO average. This percentage is not likely to decrease in the foreseeable future. A large share is spent on operations and maintenance, but the investment share is increasing. The procurement program for the period 2007–2015 amounts to almost 5000 billion roubles (ca 1150 billion NOK at present). The number one priority in Russian defence planning is maintenance and modernisation of the strategic capacity. Equipment and training of quick reaction forces will also have a high priority. Furthermore, all equipment in the armed forces is to be modernised, and terms of service for all personnel is to be improved. Substantial investments are needed in the defence industry. Plans for professionalisation of one fifth of military personnel is made difficult by strong competition in the Russian labour market. This could lead to higher wage costs than what was originally planned for, leaving less funding for procurement. It is uncertain whether the defence industry will be able to produce what the armed forces need, and what the costs will be. Although defence funding is increasing, it seems clear that it will be insufficient to finance the ambitious plans. Increased personnel and equipment costs can go far beyond present estimates. In addition, waste through corruption and embezzlement will continue to drain allocated resources. Still, Russia will be an affluent, independent actor willing to spend money on its military, and hence of great relevance to the shaping of Norwegian security policy.