Norske interesser og Sjømakt

Abstract

Formålet med denne delrapporten er å drøfte på hvilke interesseområder norsk sjømakt har innflytelse og hvordan Forsvaret og sjømilitær virksomhet best kan fremme, ivareta og beskytte disse. Rapporten legger følgende norske interesser til grunn: Sikkerhet, engasjement, økonomi, energi, klima og miljø, og internasjonal organisering. I tillegg drøfter den betydningen av en sterk norsk identitet for norske myndigheters evne til å omsette landets potensielle maktressurser i faktisk makt i en konkret situasjon. Interesseporteføljen er hentet fra Utenriksdepartementets St.meld. nr. 15 (2008-2009) Interesser, ansvar og muligheter – Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk. Forsvaret er først og fremst opprettet for å ivareta Norges sikkerhetsinteresser ved fysisk å forsvare norsk territorium, Norges befolkning og norske interesser mot angrep, og ved å håndheve norsk suverenitet. Det skal bidra til å forhindre at andre statlige eller ikke-statlige aktører truer Norges interesser, eller fremmer sine egne på Norges bekostning. Forsvaret benyttes også til å ivareta våre internasjonale forpliktelser som kyststat, og norske næringsinteresser, ved å håndheve norsk jurisdiksjon på kontinentalsokkelen og i Norges økonomiske soner. Gjennom militære styrkebidrag til FN og Nato bidrar norske myndigheter til å styrke disse organisasjonenes handlekraft og betydning, og dermed også til norsk sikkerhet. Norge er en maritim nasjon. Som kyststat til de ressursrike og militærstrategisk viktige nordlige havområder er Norges strategiske stilling, og dermed også Norges militære sikkerhetsinteresser, i stor grad avhengig av maktforholdene til sjøs. Sikkerhetsinteressene er derfor i stor grad maritime. Det er først og fremst til sjøs og fra sjøen at norske interesser kan bli satt under militært press. Den viktigste enkelttrusselen mot det norske samfunnets sikkerhet og territorielle integritet, er erosjon av dagens internasjonale rettsorden og multilaterale system. Rapporten understreker hvordan Forsvaret og Sjøforsvaret, ved å bidra med sikkerhet også indirekte støtter opp om Norges økonomiske og energipolitiske interesser. Sjøstridskrefter er dessuten et potensielt anvendelig verktøy til støtte for norsk utenrikspolitikk og diplomati. Sjøforsvaret bidrar i tillegg til miljøbeskyttelse gjennom sin kapasitet til å detektere, avgrense og samle opp oljeutslipp til sjøs. Rapporten peker til slutt på hvordan Forsvaret både bidrar til å forme nordmenns oppfatning om egen identitet og utenverdenens oppfatninger om Norges identitet. Den understreker hvordan betydningen av å styrke norsk identitet for å øke regjeringens handlekraft i krise- og konfliktsituasjoner, øker etter hvert som utfordringene mot norske interesser i en globalisert verden tiltar.

In 2008 the Norwegian government defined the following six key interests as basis for its foreign policy: Security, engagement, economy, energy, climate and the environment, and international organization. The government also focused on the significance of national identity to Norway as foreign policy actor in a globalized world. The purpose of this report is to investigate where, with regard to which of these interests, Norway’s Defence Forces, and in particular its naval activities, have an influence, and how they may best promote, attend to and protect them. Norway’s Defence Forces are primarily established in order to protect Norwegian security interests, by their ability to physically defend Norwegian territory and the Norwegian people against attack, and by upholding and enforcing Norwegian sovereignty. Their overriding aim is to prevent war in Norway’s part of the world. Short of that, they contribute to preventing state- or non-state actors from threatening Norwegian interests, or promoting their own, at Norway’s expense. They are also employed to attend to Norway’s international responsibilities as coastal state, in accordance with the U.N. Convention of the Law of the Sea, as well as Norwegian commercial interests, and to enforce and maintain Norwegian jurisdiction and sovereign rights in the adjacent seas and on the continental shelf. Through force contributions to the United Nations and NATO, Norwegian authorities contribute to strengthening the relevance and vigour of these organizations. By that they indirectly also strengthen Norwegian security. Norway is a maritime nation. As coastal state adjacent to the materially rich and strategically important North Atlantic and the Norwegian Sea, Norway’s strategic situation, and with that, Norway’s security interests, are to a large extent dependent on the balance of power at sea. Her security interests are thus largely of a maritime nature. It is primarily at sea or from the sea that Norwegian interests may be put under military pressure. The single most important threat to Norway’s security and territorial integrity is a breakdown of international law and the “the UN-system”. Norwegian engagement-policy is part of Norway’s long term and principal work in order to strengthen international rule of law. The report makes the point that Norway’s Defence forces and Norwegian Sea Power, by providing security, indirectly also contributes to interests other than pure security, such as economy and energy. Naval units in particular are potentially handy instruments in support of foreign policy and diplomacy. Norwegian Naval and Coast Guard units contribute to the protection of the environment through their capacity to detect, contain and clean up oil pollution at sea. Finally the report makes the point that Norway’s Armed Forces contribute to shaping Norwegian identity and that the age of globalization and changes in the geopolitical power structure puts a special focus on Norway’s role and identity as foreign policy actor.