Russian arms export to the developing world

Abstract

This report discusses Russian arms sales to the developing world against the background of often repeated allegations that Russia by its arms sales policy is behaving irresponsibly in terms of international peace and security. The report does not systematically compare Russia with other countries in this respect. The aim is only to analyze to what extent the Western allegations are supported by evidence. The report starts with an analysis of the development in the period from 1991 to 2011 of the organizational and political framework of the Russian arms export. The conclusion here is that the organizational framework, while initially chaotic, were largely streamlined by the early 2000s. Thus, the criticism against Russian arms sales since has largely been directed at the political framework. In terms of volume, the report finds, based on a combination of SIPRI figures and three different international indices for respectively authoritarianism, instability and war-proneness, that Russia clearly is the dominant provider of arms to the developing world‘s most authoritarian regimes. When it comes to instable and war-prone developing countries, however, no such clear conclusion can be made. These quantitative findings are further elaborated through the study of a number of case studies. Finally, the report additionally examines the question of what consequences the Russian arms sales might have for future international military interventions in the developing world. The conclusion here is that these consequences might be substantial, especially in terms of increasing developing world anti-access capabilities. The report is based exclusively on open sources.

Denne rapporten analyserer russiske våpensalg til utviklingslandene. Bakgrunnen er gjentatte beskyldninger om at Russland gjennom sine våpensalg er uansvarlig i forhold til internasjonal fred og sikkerhet. Rapporten vurderer ikke systematisk om Russland er ‖bedre‖ eller ‖verre‖ enn andre land når det gjelder sin praksis for våpensalg, bare om foreliggende empiri støtter eller ikke støtter de gjentatte beskyldningene. Rapporten starter med en diskusjon av utviklingen i perioden fra 1991 til 2011 når det gjelder de organisatoriske og politiske rammene for den russiske våpeneksporten. Konklusjonen i denne delen av rapporten er at når det gjelder kontrollaspektene ved våpeneksporten ble disse, til tross for betydelig kaos i de første årene etter Sovjetunionens fall, stort sett velfungerende fra tidlig på 2000-tallet. Siden den tid har derfor kritikken stort sett rettet seg mot de politiske heller enn de organisatoriske rammene for eksporten. Når det gjelder volum, konkluderer rapporten med at Russland klart er den dominerende eksportøren av våpen til autoritære regimer. Når det gjelder salg til ustabile regimer og til regimer som står i fare for å havne i væpnet konflikt med ett eller flere andre regimer, er det derimot vanskelig å finne noen slik klar trend. Disse kvantitative beregningene er basert både på tall fra SIPRI sine databaser og på tre forskjellige internasjonale indekser for henholdsvis autoritært styre, ustabilitet og grad av spenning i relasjonene med ett eller flere andre land. De kvantitative beregningene blir deretter utdypet gjennom en analyse av fem case-studier. Til slutt diskuteres det i hvor stor grad de russiske våpensalgene til utviklingsland kan skape problemer for eventuelle vestlige militære intervensjoner i noen av disse landene i framtida. Slike effekter kan man blant annet få ved at våpensalgene kan øke mange utviklingslands nektelseskapasiteter. Rapporten er basert bare på åpne kilder.