Å forske på Forsvaret i fremtiden : muligheter, begrensninger og kognitive fallgruver
Abstract
Alle studier av fremtidens forsvar baserer seg på en idé om hvordan trusselbildet, de økonomiske
rammene, militærteknologien og de strategiske omgivelsene vil utvikle seg. Samtidig eksisterer
disse idéene bare i våre tanker om fremtiden. Vi kan aldri være sikre på hva som vil skje.
Med utgangspunkt i kognitiv psykologi og historiske erfaringer fra militær omstilling, diskuterer
denne rapporten hvordan vi kan bli bedre til å tenke på Forsvaret i fremtiden. Den viser at det er
mulig å predikere utviklinger og hendelser av relevans for Forsvaret hvis vi klarer å motvirke
systematiske skjevheter i måten vi tenker på. Ekspertene som ofte brukes, er ikke nødvendigvis
gode til å forutsi fremtiden. Det finnes imidlertid to typer eksperter: pinnsvin, som har én stor idé
som appliseres på alt, og rever, som kan flere forskjellige, mindre ting som de bruker til å se
fremtiden fra ulike perspektiver. Revenes måte å tenke på viser en systematisk bedre evne til å
predikere. Med utgangspunkt i hva som kjennetegner disse revene, diskuterer rapporten blant
annet hvordan vi kan bli bedre til å forstå sannsynligheter, store og overraskende hendelser, ny
informasjon og hvor langt det er mulig å forutsi viktige forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål.
Rapporten identifiserer seks kognitive fallgruver som er spesielt vanlige i forsvarssammenheng:
1. Nærsynthet i langtidsplanleggingen – der den politiske tidshorisonten og tendensen hos
alle mennesker til å fokusere på dagsaktuelle hendelser gjør at vi overreagerer på kortvarige
stemningsskifter – som forholdet til Russland – i våre langsiktige vurderinger.
2. Prematur kognitiv lukking i trusselanalysene – der ny informasjon som bryter med eksisterende
forestillinger ikke fører til tilstrekkelig justering av scenariogrunnlagene.
3. Følelser for Forsvaret – der det vi føler for egen gren eller personers forslag kan lede til
feilvurderinger av nytteverdien og risikoen ved innføring av blant annet ny teknologi.
4. Misbruk av historiske analogier – der paralleller som trekkes mellom tidligere hendelser
og dagens situasjon svekker vår kritiske sans, skaper skjeve sannsynlighetsvurderinger
og legger føringer for implikasjonene som utledes, fordi vi «vet hva som skjedde sist».
5. Pinnsvin-idéer om fremtidens krigføring – der det utvikles et enkelt, koherent og endelig
svar på hva fremtidens kriger og konflikter vil handle om eller hvordan de vil utkjempes,
for eksempel nettverkssentrisk krigføring eller dagens form for hybridkrigføring.
6. Upåvirkelighet i krigstid – der de samme mekanismene som leder til skjeve vurderinger i
fredstid, kan føre til katastrofale tabber fordi man holder fast på tidligere idéer og planer.
Rapporten beskriver hvordan hver og en av disse fallgruvene kan unngås. Metodene inkluderer
å skille mellom kortvarige og grunnleggende endringer, å lete etter svake signaler på avgjørende
utviklinger, å la personer med høy toleranse for tvetydighet lede arbeidet, å studere tidligere
operasjoner grundig og å være ærlig i vurderingene av øvelser og krigsspill. Mest avgjørende er
likevel måten det tenkes på. De som treffer best kjennetegnes av fordomsfrihet, nysgjerrighet,
nøyaktighet og et genuint ønske om å bli bedre til å forutse fremtiden. Alle disse evnene kan
læres. For å skape større bevissthet rundt hvordan vi tenker på Forsvaret i fremtiden, anbefales
det å arrangere en prediksjonsturnering for forsvars- og sikkerhetspolitiske miljøer i Norge. All studies of future military requirements are based on ideas of how the strategic environment
will develop over the next years or even decades. At the same time, these ideas exist only in
our imagination. We can never be certain about what the future may bring.
This report discusses how we develop ideas about the future within the defence sector. It shows
that it is possible to develop military foresight, but that it depends on the manner in which we
think. Experts, who are often used to inform defence planning and decision-making, are not
necessarily very good at predicting the future. There are, however, two different types of
experts: hedgehogs, who know one big thing which they apply on everything, and foxes, who
know several, smaller things which they use to study the future from different perspectives. The
foxes’ way of thinking has proven to be systematically better at predicting the future than that of
hedgehogs. This report uses the key characteristics of how foxes think to discuss how we can
improve our understanding of probabilities, big and unexpected events, new information, and
how far ahead it is possible to predict questions related to security policy and defence planning.
The report identifies six cognitive pitfalls, which are particularly common in the defence sector:
1. Short-sightedness in the long-term defence planning – where the political and human
tendency to focus on current events can lead us to overreact, e.g. to the Russian intervention
in Ukraine, when the decisions to be taken require us to see decades ahead.
2. Premature cognitive closure during threat assessments – where new and surprising
information does not lead to proportional changes in the defence planning scenarios.
3. Feelings about the military – where what we feel about our branch or certain individuals
can lead to misjudgements, e.g. of the benefits and risks of new technology or methods.
4. Abuse of historical analogies – where we draw simplistic parallels between past and
current events, which serves to weaken our critical thinking and judgements of probability,
as well as dictating the implications, because we «know what happened last time».
5. Hedgehog ideas of future warfare – where we develop simple, coherent and final answers
to the question of what future wars will be about and how they will be fought, e.g.
conducting network-centric warfare or protecting ourselves from today’s hybrid warfare.
6. Stubbornness in times of war – where the same mechanisms that undermine thinking in
peacetime can lead to catastrophes in war, e.g. when officers refuse to alter plans.
The report also describes how we can seek to avoid each of these pitfalls in practice. This
includes methods such as distinguishing between temporary shifts and fundamental changes,
looking for weak signals, red teaming, allowing people with a high tolerance for ambiguity to
lead the work, studying military history in width, depth and context, and being honest when assessing
exercises and war games. Most important, however, is the way in which we think about
the future in general. The best forecasters are characterised by openness, curiosity, accuracy
and a genuine desire to get better at predicting the future. All of these abilities can be improved.
In order to create greater awareness of how we think about the armed forces in the future, this
report proposes a prediction tournament for the defence and security community in Norway.