The Russian defence industry - status, reforms and prospects

Abstract

While the Russian military has undergone radical reform over the last four years, the same cannot be said about the Russian defence industry. This industry suffers from among other things a lack of innovation, low productivity, antiquated production equipment, an ageing workforce and corruption. There have been significant organizational changes in terms of consolidation into large holdings based on end product profile, and a considerable renationalization of ownership, but these measures have so far not fundamentally improved the performance of the industry. It is a prevalent view among both politicians, military and independent observers that unless major advancements are made to the way this industry works, much of the big money set aside for rearmament over the next 10–15 years may go to waste. This does not mean that the whole industry is underperforming. Significant progress is made in branches such as air defence, fighter aircraft and missile technology, whereas the technological lag is most pronounced in military electronics, command and control systems and the use of new materials. The best performing enterprises are those that: (1) could benefit from designs developed at the end of the Soviet era, the so called Soviet technology stock; (2) were able to find export markets when the domestic orders abruptly stopped for 15 years; and (3) had exceptionally dynamic and forward looking individuals in charge. The fighter aircraft producer Sukhoi under the leadership of Mikhail Pogosian is a prime example here.

Mens det russiske forsvaret de fire siste årene har blitt radikalt reformert, er det samme ikke til-felle med den russiske våpenindustrien. Denne lider av manglende innovasjon, lav produktivitet, foreldet produksjonsutstyr, aldrende arbeidsstyrke, korrupsjon m.m. Det er riktignok blitt gjennomført betydelige organisatoriske endringer, først og fremst gjennom etableringen av bransjevise holdingselskaper og en omfattende renasjonalisering, men ingen av disse tiltakene har på fundamentalt vis forbedret forsvarsindustriens produksjonsevne. Det er et utbredt syn både blant politiske og militære ledere, og blant uavhengige analytikere, at hvis industrien ikke blir betraktelig bedre i stand til å levere, så vil mye av de store ressursene som nå settes av for militær modernisering kunne gå tapt. Dette betyr imidlertid ikke at hele den russiske forsvarsindustrien fungerer dårlig. Betydelig fram-gang kan spores innenfor bransjer som luftvern, kampfly og missilteknologi, mens teknologi-utviklingen spesielt ligger etter de ledende nasjonene i verden innenfor elektronikk, kommando- og kontrollsystemer og utnyttelse av nye materialer. De bedriftene som fungerer best er de hvor: (1) man kunne nyte godt av teknologiske framskritt gjort på slutten av sovjettida, den såkalte teknologiske reserven; (2) man var i stand til å finne eksportmarkeder når det hjemlige markedet mer eller mindre forsvant i 15 år; og (3) spesielt dyktige og fremad-skuende personer satt i ledelsen, her er kampflyprodusenten Sukhoi under ledelse av Mikhail Pogosian et godt eksempel.