Russlands militære intervensjon i Syria - bakgrunn, gjennomføring og konsekvenser

Abstract

Russlands intervensjon i Syria, som primært ble gjennomført i perioden fra 30. september 2015 til 15. mars 2016, har vært Russlands første større “out of area”-operasjon siden den sovjetiske invasjonen i Afghanistan i 1979. Intervensjonen i Syria skiller seg grunnleggende fra de russiske intervensjonene i Ukraina i 2014 og Georgia i 2008, eksempelvis når det gjelder operasjonsområdets geografiske beliggenhet og utstrekning, operasjonens folkerettslige begrunnelse og den militære maktbrukens art, intensitet, omfang og varighet. I Syria har russiske land-, sjø- og luftstyrker operert langt hjemmefra, til støtte for og på anmodning fra et sittende regime i et lenge borgerkrigsherjet land. “Hybridkrig”-dimensjonen har vært mindre fremtredende enn den var i Ukraina (Krim og Donbas) i 2014 og i Georgia (Sør-Ossetia og Abkhazia) i 2008. I Syria har Russlands luftmilitære maktmidler i stor grad spilt hovedrollen i operasjonene. I løpet av sitt fem og en halv måned lange engasjement i Syria har russiske luftstyrker gjennomført i størrelsesorden 9000 bombetokt. De russiske styrkene har fått anledning til å prøve ut – og vise frem – mange av sine nye eller nylig moderniserte sensorer og effektorer. Presisjonsvåpen, herunder satellittstyrte flybomber og langtrekkende kryssermissiler utviklet for bruk mot bakkemål (Land Attack Cruise Missiles), er for første gang blitt brukt fra russisk side i en skarp operasjon. Kryssermissilene er dels blitt levert fra luften, av strategiske bombefly som har operert fra russisk territorium, og dels fra sjøen, både av overflatefartøyer i Det kaspiske hav, mer enn 1500 kilometer unna operasjonsteateret, og fra Middelhavet av en konvensjonell ubåt av Kilo-klassen. Operasjonen i Syria er blitt omtalt som “Russia’s first USA-style war”. Selv om det russiske forsvarets operative evne åpenbart er blitt styrket i perioden 2008–2016, skal man vokte seg for å konkludere med at Russland nå er militært på høyde med USA og Nato. Mange av de russiske våpenplattformene er fortsatt mindre avanserte enn vestlige ekvivalenter, og Russland har fortsatt ikke klart å utvikle våpenbærende droner (UCAV-er) og en del andre kapasiteter som blant andre USA har. Russland har fått flere, bedre og mer langtrekkende presisjonsvåpen, og ikke minst flere leveringsplattformer for slike våpen, men det er liten tvil om at eldre, ikke-styrte våpen fortsatt spiller en viktig rolle i det russiske luftoperasjonskonseptet. Størstedelen av ammunisjonen som er blitt brukt under den russiske luftkampanjen i Syria, har bestått av våpen som ikke kan kategoriseres som presisjonsstyrte. Når det gjelder de politiske sidene ved Russlands intervensjon i Syria, synes det rimelig klart at Russland har ønsket å komme seg ut av den utenrikspolitiske og økonomiske isolasjonen som landet har befunnet seg i etter intervensjonen i Ukraina i 2014. Både på vestlig og russisk side erkjennes det at den islamske stat (IS) utgjør en alvorlig trussel mot Europas og Russlands sikkerhet. Russland ønsker å innta en aktiv rolle, ikke bare i Midt-Østen, men også på andre internasjonale arenaer, og gjøre seg til en “uunnværlig” dialogpartner. Denne strategien har Russland også hatt en viss grad av suksess med. Samtidig er det åpenbart at den russiske intervensjonen, og ikke minst nedskytningen av et russisk kampfly på den tyrkisk-syriske grensen 24. november 2015, har bidratt til en markant forverring av Russlands forhold til Tyrkia. Hendelsen har også bidratt til å komplisere Russlands allerede anstrengte forhold til Nato.

Russia’s military intervention i Syria, which was carried out in the period from September 30, 2015 to March 15, 2016, has been the country’s first major “out of area” operation since the Soviet Union’s invasion of Afghanistan in 1979. As a military operation, the Russian intervention in Syria has been radically different from the interventions in Ukraine in 2014 and Georgia in 2008, for instance with regard to the size and location of the area of operations, the legal justification of the operation, and the scope, scale, intensity, and duration of Russia’s use of force. In the Syria operation, Russian ground, naval, and air forces have operated far from home, in support of, and based on a formal request from, the ruling regime in a country ravaged by a long-lasting civil war. The “hybrid war” dimension has been less prominent than it was in Ukraine (Crimea and Donbas) in 2014 and Georgia (South Ossetia and Abkhazia) in 2008. In Syria, Russia’s means of air power have largely played the main role in the campaign. In the course of their five-and-a-half-month campaign in Syria, Russian air forces have conducted more than 9,000 sorties. The Russian forces have had the opportunity to test – and demonstrate – many of their new or recently modernized sensors and effectors. Precisionguided munitions (PGMs), including satellite-guided aerial bombs and land-attack cruise missiles (LACMs), have been used for the first time in a combat operation by Russian forces. Some of the cruise missiles have been launched from the air by long-range strategic bombers operating from the Russian mainland. Others have been launched from the sea, by surface vessels positioned in the Caspian Sea, more than 1,500 kilometers away from the theater of operations, and from a conventional diesel submarine of the Kilo class, operating in the Mediterranean. The Syria intervention has been described as “Russia’s first USA-style war”. Russia’s military capability has clearly been strengthened in the period from 2008 to 2016. Still, one should be careful to conclude that the country is now militarily on a par with the U.S. and NATO. Many of the Russian weapon platforms are still less sophisticated than their Western counterparts. Russia does still not have unmanned combat aerial vehicles (UCAVs) and many other kinds of weaponry that the U.S. and others have in their arsenal. Russia has in recent years acquired more, better, and longer-range precision-guided weapons, but there is little doubt that older, non-guided weapons still play an important role in the Russian air operations concept. Most of the munitions used during the Russian air campaign in Syria were non-guided. With regard to the political aspects of Russia’s intervention in Syria, it seems that Russia may have been eager to overcome the international political and economic isolation that the country has found itself in after the 2014 intervention in Ukraine. In the West as well as in Russia, the Islamic State (IS) is seen as a grave threat to the security of Europe and Russia. Russia wants to play an active role in shaping the future of Syria and the Middle East at large, and turn itself into an “indispensable” conversation partner for leading western nations. Russia has also had some degree of success with this strategy. At the same time, it is clear that Russia’s military intervention in Syria, and the downing of a Russian fighter jet on the Turkish-Syrian border in November 2015, have led to a significant worsening of Russia’s relations with Turkey. The latter incident has also further complicated Russia’s already strained relationship with NATO.