Globale trender mot 2040 - implikasjoner for Forsvarets rolle og relevans
Abstract
Frem til i dag, har Norges strategiske situasjon vært kjennetegnet av at vi er en småstat med en
stormakt til nabo i øst, at forsvar av Norge beror på alliert hjelp, og at havområdene rundt oss har
en særlig nasjonal interesse. Den mest grunnleggende endringen de siste 30–50 årene er den omfattende
globaliseringen av våre omgivelser. Denne rapporten løfter blikket opp fra dagsaktuelle
hendelser og ser på hvordan den videre utviklingen kan påvirke Forsvaret de neste 15–25 årene.
Dette gjøres gjennom en bred analyse av globale trender som beskriver utviklingen i verden som
helhet. Disse deles inn i fem ulike dimensjoner (politisk, sosial, teknologisk, økonomisk og miljømessig)
og analyseres ut i fra et norsk forsvars- og sikkerhetspolitisk perspektiv. I tillegg studeres
den fremtidige utviklingen hos seks aktører (Russland, NATO, USA, FN, Kina og ikke-statlige
aktører) og i fem regioner (Arktis, Norden, Europa, Midtøsten og Nord-Afrika, og Afrika sør for
Sahara) av særlig relevans for Norge i fremtiden.
Rapporten viser hvordan Norge, også i fremtiden, vil ha behov for et militært forsvar, men ikke
fordi verden blir mindre fredelig eller fordi dagens forhold til Russland skaper en grunnleggende
annerledes situasjon. Behovet for et norsk militært forsvar i våre nærområder øker først og fremst
på grunn av en økende usikkerhet rundt utsiktene for alliert støtte, som gjør at Norge må ta et
større ansvar for egen sikkerhet i fremtiden. Dette skyldes en rekke globale utviklingstrekk og
utviklingen hos våre allierte selv. Usikkerheten forsterkes av at alternative allianserammer ikke
forventes å kunne utvikle seg tilstrekkelig uten at NATO i praksis oppløses først.
Samtidig oppstår det stadig flere og mer mangefasetterte koblinger mellom hendelser andre steder
i verden og Norges sikkerhet og interesser. Dette øker relevansen av å ha norske militære virkemidler
til bruk utenlands, uavhengig av variasjonene i trusselbildet hjemme. Det kan også bli
viktigere å bidra til effektiv militær måloppnåelse for å sikre alliert støtte eller egne interesser.
Hvis deltagelse ikke lenger bare handler om å uttrykke solidaritet med våre allierte, kan ikke
militære kapasiteter bare vurderes ut fra om de kan brukes hjemme og ute, men også hvorvidt de
kan skape tellende effekter i fremtidige operasjoner.
Den samlede utviklingen kan medføre større spenning mellom Forsvarets ulike oppgaver. En
krympende forsvarsstruktur og synkende forsvarsevne kan gjøre det enda viktigere å prioritere
terskelforsvaret i våre egne nærområder. Samtidig kan ivaretagelse av samfunnssikkerhet og
deltagelse i internasjonale operasjoner bli mer aktuelt, som følge av det samlede globale konfliktbildet
og en rekke politiske, sosiale og klimatiske enkelttrender. En fortsatt reduksjon av
Forsvaret vil derfor begrense hva det er mulig å bidra med. I ytterste konsekvens kan det bli
nødvendig å erkjenne at Forsvaret ikke kan håndtere alle de oppgavene det er satt til i dag. Det
kan også bli en større utfordring for forsvarspolitikken å opprettholde forståelsen for at en krigsforebyggende
terskel mot aggresjon i våre egne områder forblir Forsvarets viktigste oppgave i
fremtiden når andre oppgaver kan bli enda vanligere. Befolkningens forventninger til og oppfatninger
om Forsvaret kan også endre seg mye frem mot 2040. Særlig skattebetalernes vilje til å
finansiere forsvar på bekostning av andre statlige funksjoner kan bli avgjørende. Historically, Norway’s security environment has been characterised by the three continuities:
Norway is a small state with a great power neighbour to the east, the defence of Norway depends
on allied support, and the country’s maritime domain represents a vital national interest. What has
fundamentally changed over the last 30–50 years is the globalised context in which Norway now
finds itself. This study looks at how future changes in Norway’s security environment may affect
the role and relevance of the Norwegian Armed Forces over the next 15–25 years.
Initially, the report analyses global trends from a Norwegian defence and security perspective.
Next, the report assesses the possible future development of six actors (Russia, NATO, the US,
the UN, China, and non-state actors) and in five regions (Arctic, the Nordic countries, Europe, the
Middle East and North Africa, and Africa south of the Sahara) of particular relevance to Norway.
The report finds that the role of the armed forces as an instrument of Norwegian security policy is
likely to expand even further out to 2040, both at home and abroad. At home and in adjacent
areas, Norway will have to take greater responsibility itself for deterring outside aggression. This
is not a result of fundamental changes in the relationship with Russia, or because the world is
likely to become less peaceful. It is mainly caused by growing uncertainty surrounding allied
support to Norway in the most likely crisis scenarios. This uncertainty is primarily driven by
global trends, changes in our allies’ military capabilities, and amplified by the fact that alternative
allied frameworks are unlikely to fully develop until it is clear that NATO has disintegrated first.
This development is occurring at the same time as the number of connections between Norway’s
political, economic and social interests and events elsewhere in the world are growing. This is
likely to increase the relevance of using Norwegian military means abroad, regardless of changes
in the threats at home. It may also become more important for Norway to contribute more
effectively in multinational operations – either to increase the prospects of allied support or to
secure own interests. If Norwegian contributions to multinational operations become motivated
by more than expressions of allied solidarity, future military capabilities can no longer be
considered solely on the basis of whether they can be used at home and abroad, but also on the
basis of whether they can create effects in the operations they may be deployed to.
As a result, it may become more difficult to reconcile the requirements of the Norwegian Armed
Forces’ various tasks. Whilst certain trends indicate that the demands for military support to
societal security and Norwegian military participation in international operations are not likely to
abate, a reduction in the size of the armed forces will limit what will be realistically possible to
achieve. As a result, it may be necessary to acknowledge that the armed forces will not be able to
handle all of its current tasks. It may also become a greater challenge for Norwegian authorities to
maintain an understanding among the population that deterring aggression at home remains the
armed forces’ most important task, even though explicit threats are unlikely to emerge and failure
to handle other tasks may become more evident. Especially the willingness of taxpayers to
support the armed forces at the expense of other areas of public spending will be critical.