Rester av hvitt fosfor etter skyting med bombekaster i Giskås SØF 2015

Abstract

FFI har gjennomført risikovurdering av skyting med bombekasterammunisjon (BK) med hvitt fosfor som foregikk i Giskås skyte- og øvingsfelt i 2015. Giskås har de tre siste årene blitt benyttet for skyting med BK med hvitt fosfor. Det er et økende behov for øving med ammunisjon som inneholder hvitt fosfor, og nye målområder for slik bruk må godkjennes. Forsvarsbygg forvalter skyte- og øvingsfeltene og ønsker at bruk av hvitt fosfor ikke skal medføre risiko for helse og miljø. Forsvarsbygg engasjerte derfor FFI til å overvåke skytingen i 2015 og foreta en risikovurdering av rester av hvitt fosfor. Det valgte nedslagsområdet i Giskås har liten utstrekning med tanke på spredning av hvitt fosfor ved nedslag og den generelle treffsikkerheten til bombekasterammunisjon. Treff utenfor målområdet vil kunne føre til at hvitt fosfor spres til de mange våte partiene i området. Flere av granatene som ble skutt gikk for langt og landet i myra og i tjernet rett utenfor blindgjengerfeltet i nord. Det viser seg også at nedslagsområdet har innslag av myr, våte slukter og partier hvor nedslag av hvitt fosfor er ugunstig. Prøver ble tatt i tre omganger, den første et par uker etter skyting, den andre etter syv måneder og den siste etter ett år. Det ble tatt vannprøver fra syv lokaliteter med åpne vannkilder både innenfor og utenfor målområdet. Ved seks av disse lokalitetene ble det stort sett målt svært lave konsentrasjoner av hvitt fosfor (<0,004 μg/L). I tjernet øverst i området ble det målt høye nivåer av hvitt fosfor (20 μg/L) rett etter skyting. Etter ett år er nivået redusert til 0,32 μg/L, noe som fortsatt er over anbefalt drikkevannsnorm (0,1 μg/L). Grunnforholdene er veldig varierende i nedslagsområdet, og det er alt fra tørre og godt drenerende partier til myrpartier og slukter med svært fuktige forhold. Kratrene ble valgt ut fra ønske om å se på variasjon i mengde rester som funksjon av de ulike grunnforholdene og fuktighetsnivået i jorden. Det ble tatt prøver fra til sammen 14 kratre. Stort sett alle kratre har høye konsentrasjoner av hvitt fosfor (2 000-152 000 mg/kg), og det er de fuktigste kratrene som har de høyeste konsentrasjonene. Etter ett år er nivået av hvitt fosfor redusert i alle kratrene. I de tørre kratrene er det da svært lave nivåer av hvitt fosfor. Det våteste kratret i det fuktigste myrpartiet, har etter ett år fortsatt en konsentrasjon på 70 000 mg/kg hvitt fosfor. En risikovurdering viser at det ikke er noen risiko for mennesker som befinner seg i området et begrenset antall dager (<14) i året. Kratre som inneholder høye konsentrasjoner av hvitt fosfor (> 1g/kg), kan utgjøre en risiko for husdyr som beiter i området. Gjentatte skytinger inn i det undersøkte området vil føre til en oppkonsentrering av mengde hvitt fosfor siden nedbrytningen av dette stoffet i de fuktige partiene tar tid. Det vestre målområdet er lite egnet for hvitt fosfor granater. En må se nærmere på om det østre området kan benyttes da det er tørrere, og det er lenger avstand til overflatevann.

The Norwegian Defence Research Establishment (FFI) has performed a risk assessment of mortar ammunition with white phosphorous in Giskås firing range. This range has been used for firing of white phosphorus ammunition the last three years. The need to practice with white phosphorous ammunition is increasing, and new impact areas need to be approved. The Norwegian Defence Estates Agency (FB) must ensure that the use of white phosphorous ammunition does not pose a risk for health and environment. FFI has collected soil and water samples after the firings in 2015 in order to perform a risk assessment. The selected impact area in Giskås is limited in size considering the general accuracy of the ammunition and the distribution of white phosphorus after impact. Impact outside the target area will increase the probability for white phosphorous to reach wet areas. During the shooting it was experienced that several mortars landed in the marshes and in the small pond at the top of the hill outside the target area. The target area contains several wet areas and is therefore not suitable for white phosphorous ammunition. Sampling was performed three times; two weeks after, seven months after, and the last a year after the firings. Water samples from seven locations were collected both within and outside the impact area. At six of the locations the concentration of white phosphorous was very low (<0.004 μg/L). The highest concentration (20 μg/L) was measured in the pond on the top of the hill shortly after the firings. Degradation of the phosphorous is linear with time and the value is reduced to 0.32 μg/L within a year. This level is above the drinking water limit (0.1 μg/L). The ground conditions are varying within the impact area, and the craters were selected in order to observe any variation in the reduction of white phosphorous dependent of the ground conditions. Soil was sampled from 14 craters. All craters contain high concentration of white phosphorus (2 000 -152 000 mg/kg), and the wet craters contained the highest concentrations. After a year the level of white phosphorus has decreased in all craters, and the dry craters contain very small amounts of residues. The crater with the wettest conditions still has a concentration of 70 000 mg/kg white phosphorous in the soil after a year. A risk assessment concludes with no risk for humans if they stay in the area a limited numbers of days (<14) per year. The high levels of white phosphorous in the craters may pose a risk for animals grazing in the area. Yearly firings of white phosphorous ammunition into the area may result in accumulation in the wet areas due the slow decomposition of white phosphorous. The western target area is not suitable for use of white phosphorus ammunition. An evaluation of the suitability of the eastern area as target area for white phosphorus ammunition is recommended due to dryer areas and longer distances to surface water.