Erfaringer fra interneffektiviseringen i Forsvaret 2009-2012 - en kvantitativ analyse

Abstract

I langtidsperioden 2009–2012 skulle Forsvaret effektivisere for minst 0,5 prosent, tilsvarende ca. 150 mill. 2008-kroner, årlig. Formålet med interneffektiviseringen var å frigjøre ressurser for å styrke prioritert virksomhet i Forsvaret. I denne rapporten har vi sett på erfaringer fra interneffektiviseringen i perioden 2009–2012 og identifisert lærdommer for det videre arbeidet med effektivisering. Hensikten er å bidra til at den fremtidige effektiviseringen i Forsvaret i størst mulig grad kan dra nytte av tidligere erfaringer. To metoder har blitt benyttet for å identifisere erfaringer. Vi har analysert Forsvarsstabens database med alle de innrapporterte tiltakene i perioden. I tillegg har vi gjennomført en spørreundersøkelse blant personell som har jobbet med eller har kjennskap til de gjennomførte tiltakene i perioden. Effektiviseringskravet på 0,5 prosent ble innfridd med god margin, men noe av kravet kan se ut til å ha blitt innfridd gjennom kostnadskutt fremfor effektivisering. Svært få tiltak synes imidlertid å ha hatt negativ effekt på operativ evne (4 prosent). Videre finner vi ved å analysere tiltaksdatabasen at flere av de gjennomførte tiltakene kan sies å være såkalte “lavthengende frukter”. Dette kan bety at effektiviseringsarbeidet blir mer krevende fremover fordi Forsvaret må gjennomføre mer krevende tiltak for å kunne fortsette å oppnå gevinster. En stor andel av de gjennomførte tiltakene minner om normal drift. Om lag tre fjerdedeler av respondentene i spørreundersøkelsen oppgir sågar at tiltakene ville blitt gjennomført uavhengig av effektiviseringskravet. Dersom en ønsker å påvirke Forsvaret til å effektivisere mer i fremtiden, vil en dermed måtte vurdere hvorvidt de eksisterende incentivene og rammebetingelsene for dette bør endres. Fra spørreundersøkelsen finner vi også at konsekvensene for driftsenhetene i Forsvaret av å prestere over 0,5 prosent-kravet har vært uklare eller ikke konsekvente. Dette kan føre til at færre tiltak blir rapportert og implementert. Deling av tiltaksideer på tvers i Forsvaret og læring av beste praksis fremstår som en opplagt mulighet til å øke effektiviseringsgevinstene i fremtiden. Analysen av tiltaksdatabasen og resultatene fra spørreundersøkelsen forteller oss at denne typen læring på tvers ikke har skjedd i perioden 2009–2012. Ved hjelp av spørreundersøkelsen har vi også forsøkt å avdekke hvilken kultur og hvilke holdninger som eksisterer med hensyn til effektivisering i Forsvaret. Resultatene gir en indikasjon på misnøye med effektiviseringskravet, samtidig er det positive holdninger og erfaringer knyttet til den enkeltes arbeid. Dette er det viktig å gripe fatt i i det videre arbeidet.

In the long-term period 2009–2012 the Norwegian Armed Forces were required to improve their cost-efficiency by 0.5 percent, about 150 million NOK (2008), per annum. The purpose was to reallocate funds to strengthen prioritized activity within the Norwegian Armed Forces. In this report we have looked at the experiences from this period, and identified lessons for the future efficiency work in the Norwegian Armed Forces. Two methods have been used to identify lessons. We have analyzed a database, established by the Defence Staff, holding information on all of the reported efficiency measures from the period. In addition we have conducted a survey, targeting personnel who have worked or have knowledge about the efficiency measures implemented in the period. The Norwegian Armed Forces met the efficiency-requirement by a good margin in the period 2009–2012, but some of the measures were rather cost-cuts than efficiency measures. Almost none of the measures, however, had negative impact on operational capability (4%). We also find that several of the implemented measures could be described as “low-hanging fruits”. This could mean that the future efficiency work will become more demanding. A large proportion of the measures seems like “the usual day-to-day” activities in the Norwegian Armed Forces. About three fourths of the survey-respondents state that the measures would have been implemented, regardless of the efficiency requirement. To stimulate the Norwegian Armed Forces to be more cost-effective in the future, it will be necessary to consider whether the existing incentives and structure for this should be altered. From the survey we also find that consequences for the operating units of achieving over the 0.5 percent-requirement have been unclear or not consistent. This may lead to fewer measures being reported and implemented. Sharing efficiency ideas and learning from best practice seem like an obvious opportunity to increase the efficiency gains in the future. Our analysis tells us that this type of leaning across operating units has not happened in the period 2009–2012. Through the survey we have also tried to reveal the culture and attitudes towards cost-efficiency in the Norwegian Armed Forces. The results imply that the operating units, in general, are less than enthusiastic about the efficiency requirement. On the other hand they seem to have positive attitudes and experiences related to specific measures from the period.