Protection of civilians - military planning scenarios and implications

Abstract

Protection of civilians has emerged as a principal objective in many contemporary operations. However, protection of civilians is no longer simply about avoiding ‘collateral damage’ or assisting with the delivery of humanitarian aid. In today’s wars amongst the people, military forces are increasingly expected to protect civilians from threats of physical violence that arise from perpetrators who deliberately target them and are responsible for the majority of casualties. There is, however, a wide range of perpetrators who attack civilians for entirely different reasons and in different ways. This report identifies and describes seven generic scenarios, which seek to capture the range of situations in which military forces may be deployed and expected to protect civilians. The scenarios are meant to help military staffs identify the particular nature of threat facing civilians and the military responses that are most likely to work. Each generic scenario is described on basis of five parameters that examine different aspects of possible perpetrators: (1) their strategic rationale for attacking civilians in the first place; (2) the types of actor the perpetrators are likely to be, (3) the strategies and tactics they employ, (4) the capabilities they are likely to require in doing so, and (5) the expected outcome when perpetrators succeed. The first parameter (rationale) is used to categories the scenarios, because it is the perpetrator’s motivation that first and foremost will determine the nature of threat to civilians. The seven military planning scenarios described in this report are: • GENOCIDE, where perpetrators seek to exterminate a certain communal group. • ETHNIC CLEANSING, where perpetrators seek to expel a certain communal group. • REGIME CRACKDOWN, where regimes use violence to repress any resistance. • POST-CONFLICT REVENGE, where individuals or mobs take revenge for past crimes. • COMMUNAL CONFLICT, where whole communities seek both to avenge a previous round of violence and to deter further retaliation, as a means of protecting themselves. • PREDATORY VIOLENCE, where perpetrators exploit civilians to survive or for profit. • INSURGENCY, where insurgents target civilians as a means to undermine other actors. It is argued that the role of military force in protecting civilians is likely to be decisive or important in the majority of situations where civilians are deliberately targeted, albeit the ways in which force can be used with utility will vary greatly. A main finding is that denying freedom of movement for the military units executing violence against civilians on the ground will be the most effective response, because it is the only requirement that perpetrators in all scenarios will be critically dependent on. Another finding is that airpower alone can play a significant role in protecting civilians during REGIME CRACKDOWNS, but largely will be unable to deny perpetrators the ability to attack in other scenarios. Finally, despite the emphasis on civilian security in recent population-centric counterinsurgency doctrines, the potential utility of military force in protecting civilians during classic INSURGENCIES is limited and not necessarily compatible with defeating insurgents. Traditional counterinsurgency approaches will have more utility in terms of protecting civilians against rebel groups who do not have clear political objectives.

Beskyttelse av sivile har blitt et stadig viktigere mål for militære styrker i dagens operasjoner. Det handler ikke lenger bare om å unngå å skade sivile gjennom egne handlinger eller å hjelpe til med leveringen av nødhjelp til kriserammede områder, slik det tradisjonelt har blitt forstått. I dagens konflikter, der kampene som regel utkjempes blant sivile, forventes det i økende grad at de militære styrkene også skal beskytte sivile fra væpnede aktører som bevisst angriper dem. Det finnes likevel en rekke aktører som angriper sivile av ulike årsaker og på ulike vis. Med utgangspunkt i den voksende litteraturen på vold mot sivile i krig er det imidlertid mulig å bryte dette spekteret ned i scenarioklasser, som beskriver en rekke situasjoner med grunnleggende fellestrekk der det også kan tenkes at militære styrker kan bli forventet å måtte beskytte sivile. I denne rapporten identifiseres det syv scenarioklasser, der trusselen mot de sivile vil være fundmanetalt forskjellig og som vil kreve ulike svar og virkemidler. Hvert scenario beskrives med utgangspunkt i fem parametere: (1) angriperens strategiske rasjonale for å angripe sivile; (2) hva slags type aktør angriperen sannsynligvis vil være; (3) hvilke strategier og taktikker angriperen vil ta i bruk; (4) hvilke kapabiliteter angriperen vil være avhengige av for å angripe sivile; og (5) hva det forventede resultatet vil være om angriperen lykkes. Den første parameteren (rasjonale) brukes til å kategorisere de ulike scenarioklassene, fordi det er angriperens motivasjon som i første omgang vil avgjøre hvilken type trussel de vil utgjøre mot de sivile. De syv scenarioklassene som blir beskrevet i denne rapporten er: • GENOCIDE, der angriperne ønsker å utrydde en bestemt befolkningsgruppe. • ETHNIC CLEANSING, der angriperne ønsker å fordrive en bestemt befolkningsgruppe. • REGIME CRACKDOWN, der regimer bruker vold til å bekjempe alle trusler mot seg selv. • POST-CONFLICT REVENGE, der personer og grupper tar hevn for tidligere ugjerninger. • COMMUNAL CONFLICT, der hele befolkningsgrupper angriper hverandre for å hevne tidligere angrep og for å avskrekke angrep i fremtiden som en måte å beskytte seg selv på. • PREDATORY VIOLENCE, der angriperne plyndrer sivile for å overleve eller tjene på det. • INSURGENCY, der grupper angriper sivile som en taktikk i kampen mot andre aktører. I denne rapporten vises det at militære styrker vil ha en avgjørende rolle i de fleste situasjoner hvor sivile bevisst blir angrepet, men at måten militærmakt kan brukes på vil variere avhengig av angriperens intensjoner og strategier. Et hovedfunn er at den mest effektive responsen er å svekke bevegelsesfriheten til de militære enhetene som angriper sivile på bakken, fordi dette er noe angripere i alle scenarioene er avhengige av. Et annet funn er at luftmakt alene kan redusere en aktørs evne til å angripe sivile i REGIME CRACKDOWN, men ikke i andre scenarioer der angriperne ikke er like avhengig av konvensjonelle styrker og mye ildkraft. Det vises også at tross vektleggingen av de sivile i dagens opprørsbekjempelsesdoktriner, vil nytteverdien av militærmakt være svært begrenset fra et beskyttelsesperspektiv i situasjoner hvor man står overfor et klassisk INSURGENCY. Klassiske opprørsbekjempelsesstrategier vil derimot ha langt større nytte i å beskytte sivile mot opprørsgrupper som ikke har klare politiske målsetninger.