Forsvarets bistand til politiet i fredstid - muligheter og utfordringer
Abstract
Denne oppgaven er en casestudie av bistandsinstruksen på et operasjonelt og strategisk nivå. Vi
har ved hjelp av dokumentanalyse og intervjuer besvart hvordan nasjonal beredskap er tilrettelagt
for at Forsvaret kan yte effektiv håndhevelsesbistand til politiet under en krise, herunder hvordan
dette samarbeidet har utviklet seg. Dette er sett i lys av prinsipper for effektiv kriseløsning. Vi har
hatt en praktisk tilnærming, og har gjort følgende hovedfunn:
• Utviklingen av det formelle regelverket som regulerer bistand fra Forsvaret er
konservativt utformet og preget av historiske hendelser på feltet.
• I dag har vi en liberal politisk holdning til bistand fra Forsvaret, et syn som er preget av
de senere års terrorhendelser.
• Det har vært en forbedring på behandlingen av bistandsanmodninger etter 22. juli 2011.
• Samarbeidet mellom Forsvar og politi bør bli analysert mer grundig og konkret av utvalg
og politiske prosesser enn hva som har vært vanlig frem til nå.
• Det eksisterer en ufullstendig rolleavklaring mellom aktørene som behandler
bistandsanmodninger.
• Flere av aktørene har hjemmevaktordninger uten standardiserte krav til oppmøtetid, noe
som kombinert med kun delvis graderte vakttelefoner kan være med å forsinke
behandlingen av bistandsanmodninger.
• Aktørene har forskjellige løsninger for utforming av situasjonssenter, hvor hvilken
løsning de har valgt er med på å påvirke hvor effektivt anmodninger kan behandles. Dette
er et særlig problem for POD, som i dag ikke har noe situasjonssenter.
• All håndhevelsesbistand må bli vurdert av politisk ledelse. For å gjøre samarbeid med
Forsvaret mer effektivt under spesielle kriser, anbefaler vi innenfor gitte premisser å
kunne benytte det vi har kalt forhåndsgodkjent håndhevelsesbistand.
• Dagens øvingsregime tester ikke behandling av bistandsanmodninger på en realistisk
måte. This thesis is a case study looking at how civil-military cooperation during crises could function
better both at the operational and strategic levels. By examining documents and conducting
interviews, we've conducted a detailed study to propose how the military can provide more
effective integration with their civilian counterparts during crisis management. We explain how
this civilian-military relationship has evolved over time, and using principles for effective crises
management, we have performed a thorough analysis of the governing rules and processes.
Using a practical approach, the following key findings have been discovered:
• The development of the formal framework can be described as conservative, and it has
been greatly influenced by historical events.
• On the other hand, the current political climate casts a more liberal attitude toward the
subject, and this attitude is heavily influenced by recent terror events.
• There has been improvement in the processing of requests for assistance since 22 July
2011.
• Civil-military cooperation has not been thoroughly analyzed in Norwegian political
processes, and more scrutiny is needed.
• The clarification of roles between key players is incomplete.
• Some of the key players are on-call to process requests for support, which can cause
potential delays in the process.
• Situation rooms amongst the key players are organized differently. This impacts the
efficiency to which requests can be processed.
• Today, political leadership is always involved in certain types of military assistance. We
recommend that certain situations be specified which would allow preapproved militaryto-civilian
support, without the requirement for further political coordination.
• Current training and exercises are not realistic enough to properly evaluate the
effectiveness of the current system, particularly in a high-pressure situation